Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus om at all verden skulle innskrives…

Av professor Esben Esther Pirelli Benestad, Universitetet i Agder

Ja, det gjorde det, og forholdet aktualiseres nå på mer enn én måte. For manntallet eksisterer fremdeles. Det videreføres i statistikker om folketall, kjønnsfordelinger, levealder og dødeligheter. I vårt gjennom-statistiske samfunn, er det med enkle tastegrep enkelt å finne ut mye om det meste av det ovenfor nevnte. Så enkelt er det, at ikke bare du selv, men også andre kan finne ut hvem du er. Det er samfunnsproduserte ”speil” som enhver kan stille seg foran. Speil er viktige, fordi de forteller at nettopp du er medregnet.

For noen er det imidlertid mer komplisert. En rekke mennesker er stillet overfor en oppgave, eller kanskje vi skal si to oppgaver, ettersom den tredje ennå ikke er tilgjengelig her til lands. La meg forklare:

Den ene gruppen er de som ble tildelt hunkjønn ved fødselen og slik gjennom personnummer og andre kjønnsspesifikke betegnelser, ble innskrevet i ”kvinntallet”, men som fra et tidlig eller noe senere tidspunkt i livet forsto seg feilplasserte. Som en konsekvens av dette, oppstår et sterkt behov for ny-innskriving i ”manntallet”.

Den andre gruppen går den motsatte hovedveien. De ble i utgangspunktet innskrevet i det etterlengtede manntallet, men kom til å selv-oppfatte seg passende i kvinntallet.

Ettersom jeg har antydet en tredje gruppe for hvem en etterlengtet telling ikke ennå teller med, skal jeg gjøre kort rede for dem også. Gruppen omfatter alle dem som lengter etter et tredje alternativ. Det er ikke nødvendigvis et tredje kjønnsalternativ, ettersom mange ikke ser kjønn som noe alternativ for seg. Selv om kanskje nettopp disse er de som i størst grad av alle ikke inkluderes i samfunnets statistiske speil, og slik sett ikke synes, selv om de finnes, motstår jeg fristelsen til å beskrive dem ytterligere.

Men dette dreier seg om manntall og kvinntall.

Det er ikke enkelt å flytte fra tall til annet, og jeg skal gi noen hint om hvorfor jeg tror det er slik: Kjønn er en viktig del av vår selvoppfatning som en del ev kunnskapen om hvem vi er. Det hører også inn under nysgjerrigheten på hva andre måtte være. En konsekvens av dette siste er at vi er sterkt tilbøyelige til å ”kjønne” barn i god tid før de blir født, selv om denne kjønningen faktisk bare dreier seg om fravær eller tilstedeværelse av en kroppsdel.  

Denne tilstedeværelsen eller fraværet avstedkommer i neste runde et tog av pårørende ut i verden hvor de kjøper inn klær, leker, bøker og annet med riktig farge form og innhold i forhold til den nevnte kroppsdelens beskaffenhet.

I rundene etter dette, blir det litt mer nyansert på den måten at kjønningen også har kommet til å omfatte tilstedeværelsen av en skjede og gjerne en livmor og eggstokker. Hvor mange ganger blir vi ikke spurt for eksempel på Ikea eller på Gardermoen om vi på små skjermer kan krysse av på spørsmål om hvorfor og hvor vi reiser og hvorfor og hva vi kjøper, for så helt til slutt å bli spurt om hva slags tiss vi har. Kjønn er over alt og alle steder, men som jeg allerede har antydet, tidvis feilplassert.

Noen ganger kan de se ”galt” ut allerede ved fødselen. Uklar tiss, sier man da, som om hele området var dekket av en halv-gjennomsiktig tåkedott. Det er ikke tilfellet. Saken er at den nyfødte ikke passer med de to, og det tredje alternativet finnes som allerede beskrevet, ikke. De babyene blir gjerne justert kirurgisk, ikke fordi de selv opplever noe problem, men fordi de representerer et problem for andre.

Skulle de eller noen av de feilplasserte komme tilbake med ønske om omplassering senere i livet, blir det annerledes.

Det er da dette forbausende inntreffer at noen andre enn de det dreier seg om, skal vurdere den enkeltes egnethet for deltakelse i mann- eller kvinntall, alt ettersom utgangspunktet var det andre eller det ene. Disse noen har sin arbeidsplass på Rikshospitalet på en avdeling som heter: ”Norsk behandlingstjeneste for transseksualisme”.

Jeg har hatt gleden av å snakke med mange av dem som har vært der for å oppnå endret plassering i folketallet. Det de forteller er foruroligende. Krav til manntalls-innskriving er at den det gjelder må ønske å delta på leirsamlinger, ha fotballinteresse, ingen hull i ørene og i grunnen fri for femininiteter av ethvert slag.

Tilsvarende er det for innskrivning i kvinntallet. Her skal man framstå så kvinnelig og feminint at ingen skal komme til å tro at statlige midler har vært anvendt til produksjon av noe som ikke samsvarer med de mest fordomsfulle stereotypier av hva kvinner (og menn) måtte være. Det kreves også at kjønnsdelene skal justeres og kjønnskjertlene fjernes.

Dette er et samfunnsfinansiert speil, men bildet det skaper er ikke av en slik karakter, tror jeg, at flertallet ville gå inn for det.

Vi får sette vår lit til at regjeringen følger flertallets innstilling i ekspertrapporten ”Rett til rett kjønn, helse til alle kjønn” og sørger for å fjerne dette forferdelige formynderiet.

(Forsidefoto: Colourbox)