Jeg hadde høyt timefravær i videregående skole. Så høyt at jeg fikk skriftlig advarsel om at jeg sto i fare for å ikke få karakter i enkelte fag.

Av Siri Håvås Haugland, Instituttleder ved Institutt for psykososialt arbeid på Universitetet i Agder

JEG HUSKER ENNÅ samtalen med kontaktlæreren som endte med at jeg skaffet meg en legeerklæring som dokumenterte den elendige hodepinen som stjal av ungdomstiden min. Hodepine som ble bedre hvis jeg tok det litt mer med ro om morran og kom til andre time, for da klarte jeg å følge med sånn noenlunde resten av dagen. Eller som gjorde at jeg noen ganger dro tidlig hjem for å legge meg litt, slik at jeg maktet å gjøre leksene. Det var slik jeg mestret situasjonen, og jeg hadde heldigvis ikke en opplevelse av at skolen mistenkeliggjorde meg eller min mor når meldingsboka ble levert.

DEN SISTE TIDEN har jeg tenkt mange ganger at jeg kanskje ikke hadde kommet meg gjennom videregående skole hvis jeg hadde vært elev i dag. På 90-tallet var det heldigvis «slakk nok» til at jeg kom meg gjennom, selv om noen kanskje ville tenkt at de 33 dagene og 74 enkelttimene jeg var borte i løpet av de tre årene på videregående skole var ren skulk - for meg var det opplevd som en ren nødvendighet. I dag har jeg tatt doktorgrad i samfunnsmedisin, og arbeider som instituttleder på Universitetet i Agder. Poenget med å nevne det er ikke å skryte av egne bragder, men å påpeke at «et slakkere» skolesystem gjorde det mulig for meg å komme meg gjennom og gå videre med høyere studier, til tross for høyt timefravær.

HELE 27 % AV UNGE klarer imidlertid ikke å fullføre videregående skole, og årsakene er sammensatte. Dette kan være relatert til familiebakgrunn, vanskelige oppvekstvillkår, mobbing, manglende oppfølging, lærevansker osv. I Agder for eksempel, er andelen unge som står utenfor skole og arbeidsliv pga. dårlig helse økt de siste årene, uten at tjenesteyterne kan forklare hva som er årsaken.

I Aust-Agder er det derfor et politisk vedtak på å skaffe til veie mer kunnskap om helse knyttet til målgruppe. Universitetet i Agder gjennomfører, i samarbeid med flere regionale og lokale aktører et forskningsprosjekt om helse, levekår og levevaner blant unge uten arbeid og skole. Noe av det vi har spurt disse unge om er hvilke årsaker de mener var de viktigste grunnene til at de sluttet på skolen. Svarene var mange og varierte, og understreker at dette er sammensatt.

De tre viktigste årsakene representerer både individuelle utfordringer og systemiske begrensinger, og antagelig også samspillet mellom disse faktorene. De tre årsakene flest rapporterte var: psykiske plager (50 %) konsentrasjonsproblemer (43 %) og behov for mer praksis og mindre teori (35 %).

Det vi også fant er at stor andel av disse unge ikke har det så bra, men om dette var årsak til at de sluttet på skolen eller er en konsekvens av å stå «utenfor» kan vi ikke si noe om. Uansett er det ingen drømmesituasjon å stå utenfor arbeid og skole, og jeg nekter å tro at det å havne i en slik situasjon samsvarer med ungdommenes egne ønsker for fremtiden.

UAVHENGIG AV ÅRSAK er skolesystemet strevende ungdommene møter av betydning.  Dette systemet strammes for tiden til for å få ned fraværet i videregående skole. Det kan hende man kan minske fraværet, men jeg frykter det kan øke frafallet. Et mer rigid system kan gjøre det vanskeligere for dem som allerede har utfordringer med skolegang, det blir som å heve bommen et hakk for dem som allerede har vansker med å komme seg over. En haug flotte ungdommer, uutnyttet og sårt tiltrengt arbeidskraft, blir stående utenfor og risikerer å havne i uføre.

CALL ME A NUTCASE, men jeg lurer på om vi burde begynt i en HELT annen ende. Det er kun 59 % som kommer gjennom videregående skole på normert tid (3 år), og ytterligere 14 % kommer gjennom hvis de får 2 år til på seg.

I stedet for å stramme inn burde vi kanskje slakket på ideen om at alle skal komme gjennom på samme måte. Tenk om vi kunne hatt et så fleksibelt system at de som trengte mer tid enn 5 år på å komme gjennom videregående skole kunne fått mulighet til å nøste og nøste og nøste til de var igjennom, i sitt tempo, med tilpasset bistand, med rom for litt fravær i perioder som blir for strevsomme. Blir ikke det fryktelig dyrt? Jo, selvfølgelig vil det koste og sikkert være innviklet å organisere. Men det koster svært mye mer at en stor andel unge blir stående utenfor arbeidslivet i en hel livsalder, og det koster samfunnet svært mye å ikke utnytte den ressursen disse unge representerer.

DET KOKER KANSKJE NED til menneskesyn, og jeg har en grunnleggende tro på at alle unge ønsker å gjøre noe meningsfullt med livene sine, bli noe og bety noe. Det bekymrer meg at vi har organisert oss slik at dette blir vanskelig for så alt for mange.

(Foto på forsiden: Privat)