Av Esben Esther Pirelli Benestad, professor ved Institutt for psykososial helse, Universitetet i Agder.

Fra Harvey Weinstein til Trond Giske: Det er gledelig at mange nå får støtte til å si ifra om forhold der personer ikke respekterer andres grenser. I denne sammenhengen dreier det seg om grenser for rus, flørt og/eller seksualitet.

Likevel brenner spørsmålet: Hvorfor sier ikke flere av oss ifra når vi ser at andre bryter skrevne eller uskrevne regler for sømmelig oppførsel – gjerne gjentatte ganger? (Ja, jeg vet at ordet sømmelig til enhver tid vil bestemmes av kulturelle syn, men kulturen kan jo være verd å høre på noen ganger).

Den usømmelige oppførselen jeg tenker på, er knyttet til rus og til seksualitet. Ofte ser vi at grenseovertredelser nettopp skjer i berusede tilstander, og alkohol troner høyt over alle andre beruselser som medvirkende faktor.

Rus frikjenner selvfølgelig ingen fra noe som helst. Det er alltid du, ikke fylla, som har skylda.

Jeg tror mange av oss kjenner en Kari, en Ola, en Olav Kari eller Kari Olav som gjentatte ganger drikker for mye, blir ubehagelig å være sammen med, og som i mange tilfeller trår over andres fysiske grenser. Hvor mange av oss har tatt dette opp med vedkommende ved en egnet anledning? Ikke så mange, tror jeg, og dessverre må jeg inkludere meg selv i tallet.

Det er få som tror det ville være usunt for mennesker med en slik adferd å bli gjort oppmerksom på effekten av hva de gjør. Det er ikke sikkert at deres hensikt er i samsvar med denne effekten, uten at det hjelper så mye. Vi må alle lære oss forskjellen på hensikt og konsekvens. Det hjelper lite når den andre ligger nede å si:”Ja, men det var da ikke meningen at det skulle bli slik!”   

En mann fortalte meg at han som HMS-ansvarlig måtte ha en alvorsprat med en kollega som hadde tråkket over grensene for alkoholbruk og for kvinners kroppslige integritet. Den HMS-ansvarlige gruet seg veldig, uten at han egentlig kunne forklare hvorfor. Da han tok opp problemet på en rolig måte, sier kollegaen:”Tenk, dette er det aldri noen som har våget å si til meg før.”

Det går ikke alltid slik. Noen blir sinte, noen blir fornærmet, noen legger all skylda på andre og ser ikke sitt eget ansvar. Men hadde det vært bedre å ikke ta saken opp i det hele tatt? Jeg tror ikke det. Vi mennesker lever i samfunn og samspill med hverandre, ingen lever i et vakuum. Skal vi anspore oss selv og hverandre til å skape et så godt samspill som mulig, må vi våge å varsle. Ikke minst i en-til-en sammenhenger.

Skal vi få det til, må vi gå dypt inn i oss selv og finne ut hva det er som hindrer oss.

Alt jeg til nå har sagt, er aktuelt først når overtrampene har funnet sted. Har vi også som individer og som samfunn et ansvar for å forebygge? Det hadde jo vært storartet om det var mulig.

Såkalt sekundær forebygging ville være å ikke sette fram så mye drikke i situasjoner vi vet at noen ikke kjenner sin begrensning – eller rett og slett stoppe vedkommende før det er for sent. Når det gjelder primær forebygging, vil jeg i denne sammenhengen fokusere på hva vi gjør som kultur og samfunn og la det være sagt med det samme:

”Nei, vi tar ikke tilstrekkelig ansvar!”

Derfor er vi medansvarlige alle sammen, ikke minst gjelder det våre skole- og helsemyndigheter. De aller fleste elever i norske skoler, fra barneskole til og med videregående, har fått langt mindre seksualitetsundervisning enn både elevene og fagpersoner ønsker. Det viser en kartlegging utført av Sex og samfunn, landets største senter for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Bedre er det ikke på høgskoler og universiteter, der undervisning i sexologiske emner er minimal eller helt fraværende. Staten har produsert en rapport om psykisk helse der seksualitet ikke engang er tema. Dette er hårreisende!

Samtidig lærer heteroseksuelle jenter mye om hvordan de skal være portvoktere. Dette utfordrer heteroseksuelle gutter til å bli port-åpnere. Det er dømt til å gå galt, og det gjør det, uten at det på noen måte skal frita den enkelte for sitt ansvar.

Helsedirektoratet har laget en melding som har fått navnet: ”Snakk om det! Seksuell helse i Norge fra 2017-2022”. Vi ser foreløpig ingen konsekvens av denne. Fagligheten finnes når det gjelder virkelig god seksualopplysning og god sexologisk opplysning og behandling, men den formaliseres ikke.

Er det mulig vi som samfunn får som fortjent, selv om ikke alle må bære straffen på den måten at de blir gjenstand for overgrep?

Samtidig vil vi nok være tilbøyelig til å si: men det var da ikke meningen at det skulle bli slik.

Det hjelper ikke.