Vi har lenge visst at mange mennesker med alvorlige psykiske problemer selv peker på fattigdom som sitt største problem. Likevel er psykiatrien bemerkelsesverdig uinteressert i brukernes egne prioriteringer. Hvorfor er det slik?

Av professor Alain Topor ved Institutt for psykososial helse, UiA

Tenk deg at ulike forskningsgrupper i USA og i Europa presenterte funn om en ny behandlingstilnærming i internasjonalt i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Både kvantitative og kvalitative data var benyttet, og funnene er bemerkelsesverdig like.

Alle resultatene viste at mennesker med alvorlige psykiske problemer fikk mindre angst og depresjon, bedre livskvalitet med flere sosiale relasjoner og en økt deltakelse i sosiale sammenhenger. Tenk deg også at de som mottok behandlingen fikk bedre selvfølelse og var sjeldnere og i kortere tid innlagt på psykiatrisk avdeling. (Resultatene var selvsagt statistisk signifikante.)

Tenk deg også at denne nye tilnærmingen ikke hadde noen bivirkninger utover en mindre tilvenningsrisiko. Behandlingen var heller ikke kostbar sammenlignet med andre behandlinger – blant annet fordi det virksomme elementet i den ikke kunne patentbeskyttes.

Ja, hva hadde du da forventet deg at psykiatere, psykologer og psykiske helsearbeidere; ansatte i ulike tjenester og på ulike nivå; beslutningstakere og politikere skulle gjøre med det? Og hvordan skulle bruker- og pårørendeorganisasjonene reagere? 

Ja, dette finnes faktisk:

I to studier med til sammen flere hundre deltakere med alvorlige psykiske problemer - en i USA (Davidson et al 2001a, 2001b, 2004) og en i Sverige i 2015 - ble deltakerne tilbudt en sum penger en gang i måneden i en periode på ni måneder. De fikk disponere pengene fritt selv om forskerne sa til dem at de var tenkt som en støtte til deltakelse i sosiale aktiviteter.

I forkant av den svenske studien (Ljungqvist et al 2015; Topor et al, in press) ble det stilt en rekke kritiske spørsmål. Det var urimelig å forvente at deltakerne kunne forvalte disse pengene selv. Dessuten var det ikke bra å få penger uten å ha gjort noe for å få dem. Slikt kunne føre til misbruk. Det hadde vært bedre om de hadde fått seg en jobb.

Det handlet om en økt støtte tilsvarende 500 svenske kroner per måned. Noen argumenterte også for at bedre økonomi ikke spilte noen rolle for personer med en slike alvorlige ”sykdommer”. De trengte behandling, ikke penger.

Selv i dag da de fleste både snakker og skriver varmt om brukermedvirkning, om brukernes unike erfaringer og kunnskap, så beskrives altså mennesker med alvorlige psykiske problemer i de fleste lærebøker og diagnosemanualer i termer av brister, avvik og forstyrrelser. De er rammet av en sykdom og mange mangler forståelse for at de har en sykdom. De mangler sykdomsinnsikt, og har altså mer nytte av skikkelig psykiatrisk behandling.

De som deltok i studiene synes selv det var morsomt å få pengene. Ikke alle ble bedre, men tilstrekkelig mange ble det, slik at deres bedring var statistisk signifikant. Det handlet med andre ord ikke om tilfeldigheter.

Flere deltakere ble også intervjuet som en del av forskningsprosjektet, og gang på gang ble den store betydningen av de små ting understreket:

”Mye har hendt i livet mitt de siste månedene. Jeg er ute blant andre mennesker, jeg har sluttet med medisinene og jeg kjøpte jo busskort så jeg er aldri hjemme, ute og farter på dagene og jeg handler klær for pengene og alt mulig... ja, nytt undertøy så man kjenner seg pen , det trengte jeg når jeg skulle ut. Det jeg kjente at jeg trengte... Jeg lever. Det som også har skjedd er at jeg har blitt avholdsmann. Jeg drakk mye øl tidligere. Så da gikk pengene til det. Så nå har jeg mer penger til overs.”

Å kunne kjøpe et månedskort på bussen, og å kunne kjøpe seg litt fint undertøy og andre plagg så man kan kjenne seg velkledd når en skal ut var viktig. Slike ting trengte man kanskje ikke tidligere når man bare satt hjemme.

Tenk om dette hadde vært resultater av en ny medisin!

Money can’t buy me love. Penger er ikke motorveien til lykke. Selv rike mennesker kan ha alvorlige psykiske problemer. Arbeid skal være veien til en bedre økonomi og et bedre liv. Mennesker med alvorlige psykiske problem er samtidig en av de grupper i samfunnet som er dårligst stilt rent økonomisk. I en rekke studier peker de også selv på fattigdom som sitt største problem. Det har vært sånn lenge og vi har visst det lenge. Likevel er psykiatrien bemerkelsesverdig uinteressert i brukernes egne prioriteringer.

Vel, resultatene fra pengestudiene har du nå fått innsikt i. Hva gjør du?

Mer detaljerte resultater fra de to studiene finner du her:

• Davidson, L., Haglund, K., Stayner, D., Rakfeldt, J., Chinman, M. & Kraemer Tebes, J. (2001). ”It was just realizing… that life isn’t one big horror”: A qualitative study of supported socialization. Psychiatric Rehabilitation Journal, 24, 279 – 292.
• Davidson, L., Stayner, D. A., Nickou, C., Styron, T. H., Rowe, M. & Chinman, M. L. (2001). ”Simply To Be Let In”: Inclusion as a Basis for Recovery, Psychiatric Rehabilitation Journal, 24, 375-388.
• Davidson, L., Shahar, G., Stayner, D.A., Chinman, M.J., Rakfeldt, J. & Kraemer Tebes, J. (2004). Supported socialization for people with psychiatric disabilities: lessons from a randomized controlled trial, Journal of Community Psychology, 32, 453-477.
• Ljungqvist, I., Topor, A., Forssell, H., Svensson, I. & Davidson, L. (2015). Money and mental illness: A study of the relationship between poverty and serious psychological problems, Community Mental Health Journal, DOI 10.1007/s10597-015-9950-9
• Topor, A., Ljungqvist, I. & Sandberg E-L. (2015). Living in poverty with severe mental illness - Coping with double trouble, Nordic Social Work Research. In press.

(Forsidefoto: Colourbox)