Når pengene ikke strekker til

Av Anne Brita Thorød, Førstelektor ved Institutt for psykososial helse, Universitetet i Agder. (Foto på forsiden: Colourbox)

Barnefattigdom dukker med jevne mellomrom opp i den politiske diskusjonen, senest under valgkampen sist høst. Antall barn som vokser opp i familier med lave inntekter er i jevn økning.

Nytt denne gangen er at i stedet for bekymring for hvor mange barn som er rammet av familiens svake økonomi, ble målemetodene diskutert. Er det en ripe i lakken for velferdsstaten Norge at vi ikke får bukt med lavinntektsproblematikken, og derfor må finne mer bekvemme målemetoder selv om vi i offentlig statistikk bruker tilsvarende mål som EU?

På den annen side, lavinntekt og fattigdom er ikke det samme. Familier som lever på inntekter opp mot lavinntektsgrensa vil neppe definere seg selv som fattige, selv om det kan være utfordrende å få økonomien til å dekke alle behov. Familier i nedre del av inntektsskalaen føler på den annen side at fattigdom  er en del av hverdagen.

Anne Brita Thorød, Fakultet for helse- og idrettsvitenskap, Universitetet i Agder. <em>(Foto: UiA)</em>
Anne Brita Thorød, Fakultet for helse- og idrettsvitenskap, Universitetet i Agder. (Foto: UiA)

Felles for disse familiene er at de i perioder vil ha utfordringer med å få pengene til å strekke til. For noen år tilbake gjennomførte forskningsinstituttet NOVA i samarbeid med Norske kvinners sanitetsforening en landsomfattende panelstudie: «Barns levekår – betydningen av familiens inntekt» (Sandbæk og Pedersen, 2010).

Her var et av spørsmålene om hvordan familien ville skaffe 10 000 kroner i en akutt situasjon. Dersom de ikke hadde penger på konto, var lån fra familie og nettverk det foretrukne alternativet. Kun et fåtall familier ville søke økonomisk sosialhjelp, altså støtte via en offentlig velferdstjeneste. Dette er i seg selv interessant, da den norske velferdsmodellen har overført økonomisk ansvar fra familien til staten.

Det er mange dilemmaer knyttet til å be om hjelp fra familie og venner. Som voksen forventes det at en skal kunne ivareta egne behov gjennom egen inntekt, enten den kommer fra arbeid eller trygd. Å få økonomisk hjelp fra eldre foreldre forrykker rollene i et generasjonsperspektiv. Hvis en likevel må be om hjelp, enten det gis som lån eller gave, er det viktig at en har noe å gi tilbake. Dette vil bidra til å opprettholde verdigheten for mottakeren.

I alle sosiale forhold skjer det en form for gjensidig utveksling mellom partene. Der forholdet er nært, som i en familierelasjon, ser det ut til å ligge en opplevelse av forpliktelse som gjør at gjenytelsen kan utsettes i tid. Dette gir familier med svak økonomi et videre handlingsrom enn om de for eksempel låner penger av venner. Et vennelån forventes å bli betalt tilbake i sammen valuta, dvs. låner du penger, betaler du tilbake med penger, og du gjør det raskt.

I familien kan det forholde seg annerledes. Pengegaver kan betales tilbake i praktisk hjelp. Det er heller ikke alltid hjelpen kommer som penger, men heller som klær, gjenstander eller utstyr som trengs til husholdet eller barna. Slik hjelp kan kamufleres som jule- eller bursdagsgaver. Eller de kan gå inn i et kulturelt mønster der besteforeldre og annen slekt tar et medansvar for barna i familien og ser det som naturlig at de bidrar til å dekke barnas behov. Situasjonen kan også snus ved at den praktiske hjelpen kommer først og pengegaven kan defineres som tilbakebetaling for denne. Slik kan verdigheten i situasjonen ivaretas.

Til tross for de varierte måtene å få støtte på er det mange som er ukomfortable med å motta hjelp fra nettverket sitt. En kvinne jeg snakket med fortalte om hvordan hun sank i egen anseelse da hun måtte spørre sine foreldre om penger. Og til tross for den praktiske hjelpen hun kunne yte som gjengjeld oppleve hun det slik: [Det jeg gjør] «kan ikke måle seg med det som jeg føler de har stilt opp for meg». Peter Blau diskuterte sosial støtte og gjensidighet i sin bok «Exchange and power in social life» i 1986. Han peker på at over tid vil ubalanse i mulighet til å yte gjensidighet binde mottakeren i en endeløs opplevelse av gjeld. Dette kan gjøre nære relasjoner fylt av stress, og føre til tilbaketrekning og tap av nettverk.

Hvilken konklusjon kan jeg trekke av dette? Familie og venner utgjør en betydelig ressurs når pengene ikke strekker til. Men å være i en mottakerposisjon over lang tid kan føre til stress, lavt selvbilde og utarme ressursene som står til rådighet. Vi må derfor aldri definere bort den store samfunnsutfordringen som ligger i inntektsulikhetene i samfunnet. Vi trenger en fordelingspolitikk som sikrer barnefamilier tilstrekkelige ressurser til å dekke deres daglige behov.