Av stipendiat Carina Ribe Fernee ved Institutt for psykososial helse, Universitetet i Agder

"Sjelen går på snodde stier" (Herman Hesse)

”Det gikk for det meste inn det ene øret og ut det andre” forteller den 17 år gamle gutten når han blir bedt om å beskrive tidligere oppfølging fra spesialisthelsetjenesten.

La oss kalle han Lars. Lars forteller at han ble mobbet helt siden tidlig på barneskolen og at han derfor etter hvert utviklet en stor redsel og usikkerhet knyttet til jevnaldrende. Han ble i 8. klasse henvist til behandling grunnet sosial angst, tilbaketrekking, og skolevegring. Mange timer av guttens døgn ble tilbragt foran dataskjermen. Lars sier at ungdomstiden hans passerer forbi uten at han tar del i den og derfor heller ikke erfarer den. ”Jeg kommer til å gå fra å være en liten gutt til å plutselig være en voksen mann uten at jeg har vært ungdom. Det er rart å tenke på, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det”.

Grunnen til at jeg snakker med denne flotte, unge mannen er at han som én av omkring seksten ungdommer har deltatt på et nyutviklet behandlingstilbud i regi av Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus HF. Gruppetilbudet, som har fått navnet Friluftsterapi, er en ti-ukers behandlingsintervensjon som foreløpig tilbys ungdom i alderen 16- 18 år som strever med depresjon, angst, tilpasningsvansker, lav mestringstro, sosial tilbaketrekking, samt relasjonelle- og atferdsvansker.

Friluftsterapi skiller seg fra mer tradisjonelle tilnærminger innen psykisk helsearbeid ved at behandlingen i sin helhet foregår ute i naturen. En friluftsterapigruppe utgjøres av omlag åtte ungdommer og tre terapeuter som sammen gjennomgår et gruppeforløp bestående av i alt åtte enkeltdager og to overnattingsturer. Den første overnattingsturen er på tre dager og kommer allerede i tredje uke, mens programmet i sin helhet bygger opp mot en seks-dagers ekspedisjon i niende uke.

Virksomme prinsipper er at ungdom får avstand til sin hverdagssituasjon og terapeuter fjernes fra deres ordinære ”kliniske sfære”, hvorpå begge parter møtes i en forhåpentligvis nærere, mer likestilt, mellommenneskelig relasjon ute i naturen. Dagene og turene fylles med friluftsliv i sin enkleste form, samt oppgaver og utfordringer som tilpasses til den enkeltes utvikling og mestring. Naturen som behandlingskontekst, og på mange vis co-terapeut, kan både fremme refleksjon og fremme innsikt, og samtidig by på vanskelige forhold til tider som gruppen må mestre i sammen. Samtaleterapi har fortsatt en viktig plass i behandlingen, både individuelt  og i gruppe. Forskjellen blir at praten kan finne sted på en rusletur i skogen eller sittende på en høyde, mens øynene hviler utover horisonten eller tretoppene. Gruppesamtaler rundt bålet på kvelden under stjernehimmelen kan oppnå en annen nærhet, refleksjon eller dybde.

Tanken er god. Kanskje til og med meget god. Men funker det for disse ungdommene? Det er det jeg skal undersøke – eller forske på for å være mer eksakt. I løpet av en doktorgradsvandring håper jeg å langt på vei vite mer om hva som funker og ikke funker – for hvem – og på hvilken måte i forbindelse med at friluftsterapi prøves ut som behandlingstilnærming for ungdommer i spesialisthelsetjenesten. Mitt fokus er kvalitativt – jeg vil gå i dybden. Derfor snørte jeg sekken, trakk fjellstøvlene på, og diltet med som deltakende observatør i to friluftsterapigrupper i vår. Dernest intervjuet jeg ungdommene, samt et utvalg av foreldrene, ved avsluttet gruppebehandling.

Lars var den første ungdommen jeg intervjuet. Han er en reflektert ung mann. Lars er ikke vant til å bli spurt om hans mening om behandlingen han har mottatt tidligere, om det egentlig funker, og hvordan det med fordel kan forbedres. Om behandlingen han mottok før friluftsterapien, sier han at det var godt og trygt å ha noen å snakke med, men at det etter hans mening utgjorde en minimal forskjell i livet hans. Utvilsomt velmenende råd fra terapeuten gikk inn det ene øret og ut det andre.

Friluftsterapi som tilnærming kan ikke bare ”skli forbi”, den røsker i selve kjernen av utfordringene hans – krever hans tilstedeværelse. Først måtte han forlate komforten hjemme, rommet, pc’en, den virtuelle virkeligheten. Så bega han seg ut på tur i skauen – et ukjent miljø hvor han ikke hadde noen referanseramme. Han var ikke lenger alene, noe han stort sett hadde vært de siste fem årene. Han befant seg sammen med en hel gruppe jevnaldrende ungdommer, som jo var det han fryktet aller mest her i livet, og som trigget hele hans eksistens.

Når jeg så snakker med Lars et par uker etter at friluftsterapien er avsluttet er han ikke blitt en ”ny” gutt, han sitter fortsatt mye på pc’en, han er fortsatt svært usikker.

Har det skjedd noe da? ”Ja”, sier Lars, ”friluftsterapien har endret meg. Det var både fysisk og mentalt krevende å være med på. Jeg har fått mer kunnskap om meg selv. For første gang har jeg hatt en god samtale med ei jente utenfor pc’en. Jeg har også fått mer mot, men problemet er at jeg ikke har fått nok av det. Jeg må ha litt mer mot for å stige over det fjellet.”

For Lars er den sosiale angsten fjellet i hans liv. Han er innstilt på at det blir en tøff og snirklete vei å gå fremover, men han ønsker nå å forsøke seg på egenhånd og har derfor avsluttet oppfølgingen fra ABUP i denne omgang. ”Jeg har begynt å gå ut igjen”, sier Lars, ”jeg har gått meg en tur rundt nabolaget for første gang på fem år. Én gang – ikke mer. Jeg tar ett steg frem og ett halvt tilbake”.  

Lars holder iherdig på å finne ut av sin snodde sti gjennom livet. ABUP på sin side utforsker frimodig nye stier ved å utvide repertoaret av tilnærminger til behandling for ungdommer. Når det gjelder doktorgradsarbeidet, så er det fare for at også det blir en snodd og krevende sti, men desto mer spennende og interessant å utforske – som livet selv.

Når tolv måneder har gått skal jeg intervjue samme utvalg av ungdommer og foreldre på nytt. Jeg er spent på å høre hvordan sjelene deres har snodd seg videre på livets sti.