Det vi kaller psykisk helse finnes kanskje ikke inni den enkelte, men mellom oss.  Det handler om å invitere til liv-givende dialoger.

Av førsteamanuensis Tore Dag Bøe, Institutt for psykososial helse, UiA

«Jeg skulle gå hen til noen venner, så gikk de bare vekk. Jeg følte ‘Hvorfor gjør de sånn? Hvorfor gjør de sånn?’ Det var vondt. Det var som å bli slått i hjel.»

Med denne episoden fra skolegården beskriver en gutt på 16 år et møte med sine jevnaldrende. Sitatet er hentet fra min doktorgradsavhandling om endringsprosesser i psykisk helsearbeid. Daglig beveger vi oss alle ut og inn av små og store dialoger. Fungerer disse små og store møtene, da har vi det bra. Dialogene blir liv-givende for oss. Men å møte andre mennesker innebærer også en risiko. Vi risikerer å bli avvist, oversett, eller krenket og nedverdiget. Dialogene kan på sett og vis også bli livs-drepende.

Guttens opplevelse i skolegården, viser og dette. Ikke bare som det smertefulle ved å ikke bli tatt i mot. Men det er på en måte hans eksistens som står på spill. For denne gutten var det et spørsmål om liv eller død. ”Det var som å bli slått i hjel”, sier han.

Endring og dialog

Gutten og familien hans ble hjulpet gjennom det som kan omtales som «dialogisk praksis». Dette innebærer noe enkelt sagt at gutten og de i hans familie og sosiale nettverk som han selv ønsker skal være med, inviteres til en åpen dialog omkring det vanskelige og i en søken etter å finne veier videre.

I denne måten å møte mennesker på, ser en dialogene mellom oss som det «sted» som gir oss vårt liv, vår vitalitet og våre forestillinger. Det er dialogene som skaper oss, like mye som det er vi som skaper dialogene.

Ofte tenker vi om en dialog som det å utveksle tanker og forestillinger, der disse tankene og forestillingen er noe vi har med oss på forhånd: Vi kan snakke sammen fordi vi har tanker å dele. Men kanskje dette kan snus på hodet: vi tenker fordi vi snakker sammen. Tankene våre er de ord vi finner for verden og disse ordene kan ikke finnes i ensomhet, de finner vi i dialog med andre.

Men – og dette er et viktig «men» - dialog og dialogisk praksis dreier det seg ikke bare om å forstå, om innsikt, om våre tanker og forestillinger - altså om virkeligheten og livet. Nei, dialogen er virkeligheten og livet. Dialogene vi deltar i, er så mye mer enn snakkende hoder. Alle dialoger og alle samtaler er på grunnleggende vis kroppslige hendelser. Det er stemme, tone, gester, blikk, lyd, pust, hjerte, lepper, blikk, ansikt… Dermed blir det ikke bare våre forestillinger om verden som skapes i dialogene, men det blir slik at våre bevegelser, vår uttrykksfullhet, vår ekspressivitet, vår vitalitet, henter sitt liv fra de dialoger vi deltar i.

Åpner for bevegelse og vitalitet

At psykisk helse kan forstås som et dialogisk fenomen og der dialog handler om hvordan vi er i kroppslig bevegelse i samspill med andre, passer godt med det ungdom som sliter psykisk fortalte i min doktorgrads-studie.  Fortellingene, både om hvordan livet var blitt vanskelig og hvordan det endret seg til det bedre, handlet i stor grad om kroppens bevegelser, og mer presist om kroppens bevegelser i samspill med andres bevegelser. Endringer kan slik forstås som kroppslig-etiske hendelser.

Det kan se ut som om møtene – og dialogene - som psykisk helsetjeneste inviterer til er hjelpsomme fordi de åpner for bevegelse og vitalitet. Søsteren til gutten som ble stående alene i skolegården var med på møtene og forteller at de har vært viktige for broren: «I de møtene snakket han som jeg aldri har hørt han snakke før. …Gjennom å snakke så finer han selg selv…, litt.»

Basert på hva ungdommene fortalte så kan det se ut som om psykiske vansker kan forstås som opplevelsen av at fremtiden er lukket - for bevegelse - og hjelp kan forstås som dialoger som åpner fremtiden igjen - for bevegelse. Når dialoger skaper endringer handler det ikke bare om hva som sies, men like mye om hvordan en sier det og at dette oppleves som en invitasjon til å delta i dialogen med sine ord, sin stemme og sine bevegelser.

Denne måten å forstå endringsprosesser retter oppmerksomheten mot etikk, kropp og bevegelse vel så mye som innsikt, forståelse og problemløsning. Dialogisk praksis blir kanskje først og fremst virksom fordi det skapes tid og rom for bevegelse, vitalitet og ekspressivitet. 

Ikke inni, men mellom

Gutten gikk hen til noen venner i skolegården og håpte på å bli gitt tid og rom til å leve. Tid og rom til å leve kan ikke tas eller erobres, det må gis oss av andre. Å få være en stemme som er velkommen blant andre stemmer betyr, som gutten minner oss om, liv og død for oss. To stemmer er et minimum for livet. Når dialogen opphører, opphører livet.

Gutten forteller oss i et senere intervju at han har fått det bedre. «Nå er jeg meg selv, jeg kan gå til de andre og de svarer meg bra. De sier ja, de sier ikke nei.» Med dette forteller han at hans bevegelser og uttrykk må blir ønsket velkommen av andre.

Det vi kaller psykisk helse finnes kanskje ikke inni oss, men mellom oss. Psykisk helsearbeid handler kanskje ikke om å endre noe inni den enkelte, men om å invitere til liv-givende dialoger mellom oss. 

(Forsidefoto: Colourbox)