Av professor Esben Esther Pirelli Benestad, Institutt for psykososial helse, Universitetet i Agder

Etter at jeg for noen år siden for tredje gang hadde holdt en forelesning om seksualitet for en gruppe av Ehler Danlos-personer, fikk jeg en følelse av at tilhørerne satt igjen med en ubehagelig følelse av feil, svikt og håpløshet. Ehler Danlos beskriver et fenomen hvor kroppens bindevev er svært elastisk. Blant annet blir leddene i kroppen hypermobile slik at for eksempel fingertuppene kan stryke over egen underarm på samme side når hånden bøyes bakover.

Det hører med til fenomenet at man også er stillet overfor noen utfordringer i forbindelse med seksualitet. Det var nok dette siste som hadde gitt tilhørerne mine en følelse av å være feil, fulle av svikt og håpløshet. Jeg så på dem der de satt lett foroverbøyd med blikket i fanget, og jeg tenkte de trengte litt oppmuntring. I seksualiteten hører jo verken feil, svikt eller håpløshet til blant det som virker tiltrekkende og inspirerende. Jeg spurte: ”Kunne det være mulig å kalle dette for Ehler Danlos talent?” Det var som en usynlig hånd løftet omtrent 65 blikk fra tilsvarende antall fang, i samme øyeblikk som like mange rygger rettet seg og 130 øyne fanget mine. ”Ja, hva tror du Houdini hadde?”, lød det nesten samstemt fra forsamlingen.

Det var en slående demonstrasjon av ords evne til å endre vårt selvbilde. Talent bærer verken bud om feil, svikt eller håpløshet. I min praksis som allmennlege blir jeg rett som det er oppsøkt av personer som mener at de har fått ”det der ADHD”. Da svarer jeg: ”Ah, så du tror du har det talentet, vet du hva du skal bruke energien til?” Og noen vet faktisk det, og dermed har vi begge noe å glede oss over. Andre er mer usikre. I de tilfellene har jeg glede av å spørre om de vet hva man brukte ADHD mennesker til før i tiden. Det har de ofte ikke tenkt på, så jeg forteller: ”Da satt man foran leirbålene og ventet på at dere skulle komme inn fra skogen og slenge noen villsvin på bakken, slik at alle skulle få noe å spise!” Verre er det selvfølgelig i våre dager da en allmenn dyd er å kunne sitter stille i timevis i åndeløs oppmerksomhet overfor andre menneskers (les underviseres) aktivitet. Det kan oppleves uutholdelig for dem med masse energi til disposisjon.

For noen år siden satt kollega Elsa Almås og jeg sammen med et svensk foreldrepar som blant annet fortalte at de hadde en sønn med ”Aspergers syndrom”. Vi svarte: ”Ah, har han det talentet, hva er han interessert i?” Dette spørsmålet avstedkom umiddelbar begeistring hos våre nye venner. Dette var det da aldri noen som hadde spurt om. Sønnen deres var uhyre interessert i koplinger, noe psykiaterne hadde sett som et klart tegn på hans ”sykelighet”. En sykelighet de rett nok overhodet ikke kunne gjøre noe med, men ikke desto mindre: Barnet var feil, hadde svikt og foreldrene opplevde serier av håpløshet. Nå var de oppmuntret av enkle ord som talent og interesse. Vår kultur har vist en forbausende vilje til og interesse for å sykeliggjøre talent som dels har vært nødvendige for å bringe verden videre, så som villsvin fra skogen og koplingskompetanse.

Menneskelige talent knyttet til leddbevegelighet, slik det er for Ehler Danlos gruppe, til energioverskudd som ved ADHD og til særinteresser som ved Asperger, er avskåret fra en plass i de gode, friske og håpefulle selskap. Tro meg også på at med dette er bare noe av det aktuelle nevnt. Jeg har jo ikke engang nevnt mulighetene for alle lesbe-, homse-, transe, intersex- eller tenningstalentene.

Hva får vi så igjen for av denne sykeliggjøringen som kultur og som samfunn? Kanskje ligger det et utbytte for noen gjennomsnittsmennesker på den måten at det normale er avhengig av det unormale i jakten på egen bekreftelse. Men i det store og hele står vi overfor store og effektive avskjæringsmanøvre som i aller verste form fører menneskelige talent til galge eller annen avrettingsform for andres eller egne hender, og som i litt mildere utgave gir opphav til følelser innenfor håpløshetsfeltet så som depresjon, angst, fremmedfølelse og tilhørighetskrise.

Det er som en svær lekkasje i vårt felles basseng av positiv energi. Vi sliter med å anerkjenne medmenneskers særlige talenter. Tiden er overmoden for å se ut over forsamlingene og spørre: Kunne vi kalle det Ehler Danlos-, ADHD- eller Asperger-talent? Og ikke minst lesbe-, homse-,transe, intersex- eller tenningstalent?

Min erfaring er hittil entydig: Blikk løfter seg, rygger retter seg, og man ser seg selv i et lys som avler friskhet og glede både for en selv og for dem som måtte være så heldige å befinne seg i nærheten. Slik kan et enkelt ord, en liketil tenking på noen få øyeblikk flytte en feil, en svikt eller en håpløshet til en velkommen begavelse. Det er forunderlig at helsevesenet til nå har vist så liten interesse. 

(Forsidefoto: Colourbox)