Vi straffer for mye

Du har sannsynligvis utført eller blitt påført straff opptil flere ganger før du gikk ut døra hjemme i dag. Men er det noe å snakke om?

Universitetslektor Silje Haugland, Institutt for psykososial helse, UiA. Foto: Privat
Universitetslektor Silje Haugland, Institutt for psykososial helse, UiA. Foto: Privat

Av Universitetslektor Silje Haugland, Institutt for psykososial helse, UiA

De fleste vil føle et visst ubehag og muligens ønske å motsi denne påstanden. Vi snakker nå om det læringspsykologiske begrepet straff som henviser til fenomenet at en slutter med handlinger som har medført ubehag. Dette ubehaget kommer ofte som en direkte følge av andres handlinger, det vil si i samhandling mellom mennesker.

Vi snakker for lite om straff

Dette er min påstand. En av årsakene kan være en manglende forståelse av begrepet. Ingrediensen i straff er en hendelse eller en stimulus. Enten er den ubehagelig og tilført eller det er en ønskelig stimulus som tas bort. Poenget er at begge disse typene av hendelser opptrer på et kontinuum. Straff kan være smertefulle fysisk avstraffelse, men også bare heving av et øyebryn i en samtale. Siste eksempel har vel de fleste benyttet som konsekvens på andres handlinger vil jeg tro. Likevel er mekanismen lik på tvers av disse ulike valørene av ubehag.

En annen årsak er omskrivinger. Siden det i vårt samfunn er knyttet etiske utfordringer til det å påføre andre ubehag, finnes det en rekke begreper som ikke gir samme konnotasjoner til moral som begrepet straff. Eksempler er negativ feedback, grensesetting, time-out, tilbakemelding, sanksjoner. Felles for disse er at den psykologiske virkningsmekanismen er straff.  

Straff benyttes mye

I dagligdags samhandling mellom mennesker benyttes straff i stor grad. Vi kjefter på hverandre, inndrar ukepenger, snur oss demonstrativt bort fra samtalepartnere og kommer med såkalt «konstruktiv» kritikk. Hvorfor?

Jo, for det første har det å straffe andre en temmelig umiddelbar effekt. Det vil si at konteksten for den som straffer er et ønske om å få en annen person til å slutte med det han eller hun driver med. Straffens natur er at den fungerer med en gang. Straffer du bare hardt nok så slutter personen. Så fra strafferens perspektiv var dette lurt. Det føyer seg inn som en effektiv strategi i læringshistorien og han eller hun vil trolig gjøre lignende i fremtidige situasjoner.

En annen ringvirkning er menneskets enorme kapasitet for læring fra modeller. Mennesker rundt som ser den straffende handlingens effekt vil også kunne la seg besnære av den umiddelbare effekten. Ja, dette gjelder også «offeret». I så måte har straff potensiale for å være en eksponentiell samhandlingsform.

Straff er faglig uklokt

Ikke bare har bruk av straff en etisk dimensjon, men fra et faglig ståsted er bruken av straff uklok og til tider idiotisk. Bruk av straff har en rekke utilsiktede «bivirkninger». En grundig beskrivelse er å finne i Cooper, Heron og Heward (2007). Men her kan vi nevne noen av de viktigste uheldige konsekvensene av straff. Dersom en påfører andre mennesker ubehagelige stimuli eller betingelser vil dette medføre at personen unngår eller flykter fra situasjonen eller personen som assosieres med straffen. Det er ikke umulig at enkelte tilfeller av skolevegring tilfaller en slik læringshistorie.

En annen mulig følge av å straffe atferden til en annen person er emosjonelle reaksjoner (ofte i kraft av aggressive handlinger).

En tredje fasett ved straff er at virkningen er vanskelig å spå. Dersom en straffer atferd i et miljø, kan godt denne atferden tilta i et annet miljø. En har simpelthen ingen kontroll med hva som skjer annet enn at sannsynligheten for at akkurat den atferden du straffer reduseres. Nå er det slik at denne effekten ofte bare er midlertidig. Sånn er læring. Så dersom en slutter å formidle straff så popper det uønskede som regel tilbake. Unntaksvis ved stimuli som er langt oppe i det ubehagelige kontinuumet. Men da begynner det moralske spørsmålet å bli påtrengende.

Så hva skal vi gjøre? Vi må øke kompetansen. Mekanismen straff og dens bivirkninger må undervises om, snakkes om og løftes fram i fagdebatter. Hvis ikke et fenomen har et navn, vil det heller ikke være gjenstand for refleksjon.

(Forsidefoto: Eugene Onischenko / Shutterstock / NTB scanpix)

Powered by Labrador CMS