Er forskerbloggen et karrierehinder?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Her om dagen kom jeg over en forskerblogg i USA der forfatteren skriver under pseudonym. Årsaken til anonymiteten er ikke av den vanlige typen (altså: skrive hva man vil uten å måtte ta ansvar for konsekvensene). Nei. Årsaken var frykt for hva forskerkollegaene måtte mene om bloggen – og blogging generelt. Slik beskriver bloggeren Volcanista problemet:

I’m pseudonymous because I’m female junior faculty at an academic institution, meaning my immediate career future is uncertain and might at times be in flux. Not all senior academics and administrators look fondly on blogging.”

Noe av det spennende med forskerblogging er at man kan fri seg fra den ganske sterile formen som er så typisk for vitenskapelige artikler, og skrive mer muntlig og personlig. Her ligger vel også kilden til problemet. Jeg tipper de fleste bloggere er yngre enn gjennomsnittet for amanuenser og professorer, slik som Volcanista. Kanskje den eldre garde ser på blogger som svada?

Forskere og studenter i USA er flinke til å benytte seg av forskerblogger. Innen alle fagfelt finnes et stort utvalg av blogger å velge mellom, og tilnærmingene til faget er variert: Alt fra blogger orientert mot forskningsjournalistikk og nyheter, til undervisning og presentasjon av forskjellige naturfenomener. Mange av dem har en stor leserkrets, og en rekke organisasjoner, som for eksempel American Geophysical Union (AGU), har opprettet egne nettsider med ”husbloggere”.

Det spennende med AGU er at studenter og professorer blogger side om side, omtrent på samme måte som her på forskning.no. Slik sett burde ikke blogging være inkompatibelt med en fast jobb innen akademia. Saken forholder seg kanskje annerledes hvis man jobber på et lite eller konservativt universitet.  

Powered by Labrador CMS