Forskningssommer

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg er geolog, altså må jeg i felten. Som regel flere ganger i året, sommerferien inkludert. Feltarbeidet er selve høydepunktet i gjøremålene som forsker. Da kommer man seg ut, får sett nye ting, samlet nye prøver, og lagt grunnlaget for de neste årenes (forhåpentligvis) fantastiske resultater og blendende nye innsikter.

Oppskriften er enkel: familien må smøres god tid i forveien (”jeg tror jeg må på feltarbeid neste sommer, kanskje til Sibir”), og fås til å tro at turen blir så kort som overhodet mulig (”bare tre uker”) og helt uten farer (”har ikke hørt om at helikoptre har styrtet der på lang tid”).

Ja, i år ble det Sibir. Helt i nordøst, ikke så altfor langt fra Norilsk. Målet var å studere lavastrømmer, vulkansk aske, vulkanske intrusjoner, og sedimentære bergarter – motivert av å finne nye sammenhenger mellom vulkanisme og jordens største masseutryddelse (for 252 millioner år siden).

Kjøpesenteret i Igarka (blått tak): Mange av innkjøpene ble gjort der.

Sommerferien ble avbrutt, utstyr pakket, og farvel tatt. Neste stopp Kransnoyarsk, deretter Igarka. Etter en ukes reising og planlegging lå vi avventende i hotellrommet på flyplassen i Igarka og speidet etter flyvær. Høytrykket over Moskva hadde plassert et plagsomt lavtrykk over Sibir. To dager senere satt alle seks (tre fra Norge, en russer, en brite, og en fra USA) i helikoptret med kameraene ut av lukene, og kikket ut over taigaen etter fast fjell.

Putoranaplatået er svært avsidesliggende, og er bygget opp hundrevis av tykke lavastrømmer. Selve landskapet kan minne litt om Norge, med høyfjellsplatå (Putorana betyr ’fjellene uten topp’) og daler gravd ut av isbreer. Området var fantastisk. Vi samlet prøver av lavastrømmer, logget og målte. Mest av alt var vi på tur: det å finne leirplass, tenne bål, lage mat, spise, og pakke igjen, tok en stor del av dagen. Det å reise 200 km i overlessede gummibåter var også krevende. Vi fikk tid til en eller to geologilokaliteter per dag. Første del av ekspedisjonen ble avsluttet av at vi måtte felle skog for å lage landingsplass for helikopteret som skulle hente oss.

Jeg hadde følelsen av å ha vært borte i månedsvis da jeg hørte duren av helikopteret i det fjerne. Alle var skjeggete, møkkete, halvt oppspist av mygg, slitne, og lyste opp merkbart da det ble klart at vi kom oss ut derifra.

Del to av ekspedisjonen var en annen sak. Med leiebåt og skipper cruiset vi nedover elven Stony Tunguska. Klipper på venstre og høyre hånd. Bilder tas, og prøver hentes. Høyfjellsplatået var borte, og is-skurte elvebredder dominerte. Fantastiske lokaliteter, der vulkanske intrusjoner kunne følger kilometer etter kilometer langs elven. Plutselig var vi i Turukhansk, og turen var over.

Store øyeblikk langs innsjøen Dyupkun.

Til tross for at hjemturen bare tok tre dager, var all ventingen, overvekten (80 kg stein), transporten og flymaten nok til at de siste kreftene ble tappet.

Vel hjemme i stua virket det som evigheter siden vi satt rundt leirbålet og fortalte røverhistorier. Heldigvis stinker jakka fortsatt bål – og prøvene de er her de også. Mon tro hva slags informasjon vi får ut av dem?  

Powered by Labrador CMS