Hvordan redde verden og en stadig flatere rumpe

Endelig. Endelig var det min tur.

Min tur til å bli en del av fellesskapet av sykkelpendlere mellom Asker og Oslo. Min tur til å kunne skryte på meg null utslipp av CO2 på strekningen mellom hjemmet og jobben.

Du ser han av og til, mens du sitter på bussen eller går for å rekke morgentoget: Sykkelpendleren. Det er noe underlig tiltrekkende med denne gruppen mennesker (ja, stort sett menn), der de fra sykkelsetet omgir seg med en halo av besluttsomhet (stå opp grytidlig, så sykle tre mil !/?) og fellesskap (felles mål, felles metoder, felles rute).

Dessuten får de en helt vanvittig kondis ut av noe så hverdagslig som å komme seg på jobb.

I disse dager skal det ikke stikkes under en stol at karbonkretsløpet er en viktig, kanskje den viktigste, motivasjonsfaktoren. Bilen min bruker kanskje fire liter 95 oktan frem og tilbake til jobb, men siden jeg vanligvis tar toget blir min del av utslippskaka selvfølgelig mye mindre. Men likevel, en del av kaka er min.

En litt større del av kaka må spises av alle bilistene som hver dag kjører på tomgang i den endeløse køen på E18 inn mot Oslo. Tar jeg sykkelen så blir det ingen kake. Dette kan være mitt bidrag.

Dermed satte jeg av sted på min onkels sølv metallic 70-talls racer, iført brune sykkelsko, sort sykkelbukse og ullundertøy, en passende jakke (spesiallaget for sykling), og selvfølgelig en hjelm. Blindern, here we go.

Turen fra Asker til Lysaker kan oppsummeres slik:
Hvor er veien, har jeg syklet feil? Men nå er jeg på feil side, hvordan kommer jeg forbi køen av biler og over på rett side uten å bli påkjørt?

Oi, han syklet vågalt, skal jeg følge etter? Er det meningen at jeg må sykle gjennom trafikkmaskinen i Sandvika, i tunnelen under storsenteret, for å komme til Oslo? Hjelp, det var nære på… Aaa, hvor jeg er sliten.

Hvor ble det av alle syklistene? Stemmer, Birken er jo over. Her var det trangt. Pass pass, bil fra høyre, bremsene er dårlige. Er de forresten byttet siden 70-tallet? Ha, se på den køen av biler! Tapere!

Dette går fint, jeg har passert flere syklister. Hvor er jeg nå? Søren, nå ble jeg innhentet igjen. Der er jo toget. Jeg er glad for at jeg sykler.

Eller var jeg det? Jo, det var jeg. Toget, der alle sitter og passer sitt, livredde for å komme for nær naboen som sikkert har svineinfluensa, luften er dårlig, nysene mange, og forsinkelsene hyppige.

Kombinert med toget gjør dessuten T-banen til Blindern og kontorjobben min at kroppen min blir mer og mer preget av nettopp kontorjobben. Sykkelen er friheten, muligheten, løsningen.

Tre mil etter starten, og litt over en time senere: Jeg nærmet meg endelig stedet jeg jobber, Physics of Geological Processes på Universitetet i Oslo.

Men først må Majorstuen overkommes. Lyskryss og fortauskanter. Fotgjengere. Hvor ble det av sykkelfellesskapet? Så mange mennesker som allerede er ute og går tur? Skoleklasser. Hvor mye er klokka? Har jeg ikke et møte nå? Trenger en kaffe, en varm dusj. Definitivt. Sjokolade også.

Jeg tok toget hjem igjen.