Imaginære landskap

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg må innrømme at jeg har lengtet etter Den store ekspedisjonen denne sommeren. Feltarbeidet som bringer en langt ut i ødemarken i flere uker i strekk. I fjor var det Sibir som var målet – i år var det ingenting. Men i sommer tenkte jeg ofte på den ekspedisjonen, og hentet frem både inntrykk og digitalbilder fra Sibir. Taiga, leirbål, elver med høy vannføring eller blikk stille vann. Gamle lavastrømmer så langt øyet rekker, og kondensen på innsiden av jakken etter hard gåing i bratte skråninger.

Et års modning av inntrykkene gjør underverker: Det viktigste har utkrystallisert seg og det uvesentlige er i ferd med å glemmes. Jeg husker landskapet som om det skulle ha vært i går, men jeg har glemt følelsen av temperaturen, og om det blåste eller ikke. De utmattende opplevelsene er snart polert bort, og det er vel en nødvendighet for å ønske seg tilbake dit. Neste år blir det en ny ekspedisjon. Sikkert.

Til tross for mangelen på ekspedisjoner denne sommeren, har jeg likevel vært på feltarbeid. Nede mot Kongsberg, i Kreklingområdet, har jeg og en kollega tråkket stier i leira langs en bekk. Skogen var mørk og tett, og bergartene svarte. Det er blitt dagsturer og hjemme før middag. Det har klart sine fordeler. Logistikk: enkel. Utstyr: lite. Gå lei?: nei. Pris: lav. Komfort: høy.

Så hvorfor dra lenger bort? Er det luften under vingene? Drømmen om fjerne strøk? Eller kanskje fordi geologi handler om noe så håndfast som stein, fjell, blotninger og lokaliteter? Man drar dit man må for å få svar på spørsmålene sine. Og sitter man på kontoret etter ferien og lurer på hvordan man skal komme i gang, eller hvor i papirhaugen man skal ta første stikk, da kan det hende at taigaen vinner for et lite øyeblikk.
 

 

Powered by Labrador CMS