De angrep mens jeg var på det mest sårbare. Med den ene hånden rundt en rød bærplukker, og den andre rundt en plastpose med blåbær, var jeg sjanseløs. Hode, hender, rygg, ansikt, ja hele meg ble forvandlet til en vandrende landingsplass for dette marerittet av en skapning: hjortelusflua.

Første gang jeg hørte om flua var i september 2008. Nå, ett år etter, kan jeg ha gått min siste høsttur i skogen. Hjortelusflua ødelegger naturopplevelsene i skogen på linje med hva en ny åttefelts motorvei over Hardangervidda eller blokkbebyggelse i Rondane ville gjort for fjellentusiastene. Så, hva skjer?

Etter noen raske søk på nettet viste det seg at flua spres i urovekkende tempo utover Østlandet. Snart kan hele landet være tatt. De kom fra sør, men problemene på Østlandet ser ut til å overskygge alt som er rapportert tidligere. Er det klimaendringenes skyld?

Men det jeg lette mest etter var hvordan den effektivt kan utryddes. Her var det intet å hente. Hvor er biologene når man virkelig trenger dem?

Folkehelseinstituttet gir nøktern informasjon der varsellampene isteden burde blinke rødt og insisterende: ”Den fødes om høsten med vinger, men kaster vingene ved funn av vert. Korte vingestumper blir stående igjen. Etter første blodmåltid svulmer bakkroppen opp.” Man kan bli uvel av mindre.

Selv gjorde jeg så godt jeg kunne da jeg småløp ut av skogen, mot sivilisasjonenes beskyttende asfalt. Jeg knipset dem bort, knuste dem mellom fingrene, bannet og viftet – uten at det hjalp noen verdens ting. Aggresjonen og frustrasjonen økte.

Jeg var blant mindretallet (?) som ikke tok den nylige invasjonen av brunsnegler personlig, og jeg holdt meg unna aksjonen som transformerte selv de frommeste oldemødre til effektive drapsmaskiner. Men nå ropte jeg selv på utryddelse.

Hjortelusfluene har overhodet ingenting til felles med de invaderende brune slimklumpene. De førstnevnte gir seg ALDRI, og det er bare et tidsspørsmål før de sitter i nakken din, uavhengig av hvor mange lag luer og hetter du beskytter deg med. Og det er her det ligger. Hjortelusfluene angriper målrettet og brutalt, og ja, det føles høyst personlig.

Bekjempelsen er av nasjonal viktighet. Uten en utryddelse vil høstskogen omgjøres til en slags biologisk dystopi. Du kan da glemme kantareller og alt annet i skogen du har kjært. Norsk kultur, slik vi kjenner den, kan være en saga blott.

Det er oss eller dem. Hvem henter napalmen?

(P.S.: Hvis du egentlig ikke forstår hva jeg snakker om, så legg neste helgetur til Kjekstadmarka. Hvis du tør, da. For der, i skogen mellom Asker og Drammen, der har hjortelusflua allerede vunnet det første slaget.)