Etter at personen foran meg tippet bussetet bakover på det maksimale, var det umulig å se noe positivt i situasjonen. Jeg var fratatt bevegelsesmulighetene.

Etter å ha tilbrakt 17 timer i buss fra Bodø var humøret på bunn, ryggen og baken sår, og kanskje verst av alt: mobilen tom for batteri. Fortsatt var det minst tre timer hjem.

Hvordan hadde jeg havnet i denne ulykka? Det var Eyafjallas skyld, selvfølgelig.

På fredag måtte jeg avbryte det geologiske feltatarbeidet på Svalbard i all hast, og jeg forlot kollegaene til fordel for flyplassen. En åpning i askeskyen gjorde at flyet kunne lette som planlagt. Ikke til Gardermoen riktignok, men enten Trondheim eller Bodø. På flyet fikk vi vite at det ble Bodø.

En natt på buss er en sann lidelse. At særlig pensjonister synes å like denne transportformen, som best kan beskrives som en snarvei til de evige jaktmarker, er uforståelig.

Jeg forsøkte å lese i lørdagsutgaven av Dagens Næringsliv (innkjøpt på bensinstasjonen vi nettopp kjørte ut fra) til tross for at lesing på buss umiddelbart fører til kvalme, og fant frem til stoffet som handlet om vulkanutbruddet.

All flytrafikken var stoppet, kunne jeg lese, uten at en eneste direkte måling av askeinnholdet i atmosfæren var foretatt i Norge. Ingen påtok seg ansvaret. Konsekvensene av utbruddet var allerede blitt store, med permitteringer i flybransjen og problemer for alle som lever av å selge varer. Ikke overraskende, kanskje.

Men hvem ville trodd at prisen på laks skulle falle med ti prosent, og at gjødselprodusenter kan gå gode tider i møte, alt på grunn av vulkanutbruddet?

Vi er ikke vant til å håndtere aske og vulkanske gasser i Norge, og vi får håpe at utbruddet stopper snart, eller at vindretningen snur (la noen andre få problemet). Utbruddet har vist at vi i Norge er mer sårbare for naturfarer enn vi tror.

Utfordringen i dag er å være forberedt på naturfarer som kan ramme om ti år eller om femti år, for det går gjerne en del år mellom hvert store utbrudd på Island. Samtidig må vi vite at alt kan bli mye verre. Det beryktede utbruddet fra Laki i 1783 skapte enorme problemer både på Island og i Europa i lang tid, og på Vestlandet falt asken tett mens svovelgassen rev i lungene.

Går vi lenger tilbake i tid, omtrent tolv tusen år, så la vulkansk aske fra Katla seg som et teppe over deler av Norge, Skottland, Sverige, Nederland, Sveits, Tyskland, og Russland. Askelaget kalles Vedde, og vitner om konsekvensene av utbrudd fra Island. Eksemplet er ikke unikt, og det finnes mange askelag fra islandske vulkaner i innsjøer i Europa.

På bussen vippet karen foran meg setet tilbake til oppreist posisjon. Brått så alt mye lysere ut. Jeg så ut på åssidene og fjellene, på våren som hadde festet et godt grep om landskapet, og husket med ett at pc’en min hadde rikelig med strøm. Halvt batteri. Minst!