Det er rapporteringstider. Jeg må skrive ferdig flere manuskripter, og sende inn elektronisk sluttrapport til Forskningsrådet. Jeg har en uke på meg, maks to. Det er mye å skrive om, for all del, men nå hadde det vært mer spennende å begynne med noe nytt. For eksempel å se gjennom samlingen med prøver jeg har i kjelleren på jobben. Lysten på en ny start er aldri sterkere enn når sannsynligheten for det er minst.

Derfor sitter jeg på kjøkkenet uten å få gjort noe som helst. Klikker innom BBC nyheter, sjekker Nature Geoscience for nye artikler, tenker på hva jeg skal lage til middag. Blir avbrutt av en tankerekke omkring campusromanen (og hvorfor de fleste som skriver denne typen romaner er litteraturvitere), Knausgård (skal jeg lese bind 4, eller blir det altfor mainstream?), og fraværet av det personlige i forskningslitteraturen. Kanskje like greit, tenker jeg.

Jeg googler ”campus novel”. En type romaner som dukket opp, ser jeg nå, tidlig på 1950-tallet, og det finnes mange av dem. Selv har jeg bare lest David Lodge. Litteraturviter han også, selvfølgelig. Hører om forfatteren Murakami i P2s litteraturprogram, husker forresten godt boken hans om jordskjelvet i Kobe. Metaformitraljøse, sier programlederen om den nye.

 Jeg blar gjennom manuset mitt. Legger det til side. Tar det frem igjen. Endelig løsner det! Det blir pannekaker i dag.