Følgende samtale pågikk et par meter unna meg på toget hjem, på strekningen mellom Sandvika og Asker. Her er deler av den – fritt gjengitt etter hukommelsen – fra da jeg først ble oppmerksom på de to som pratet.

A: Nei, jeg blir ferdig med Bachelor snart, men gidder i hvert fall ikke å fortsette med Master. Hva med deg da?
B: Hadde du spurt meg i går hadde jeg sagt det samme, men nå har jeg bestemt meg for å ta Master. Jeg tror det blir bra.
A: Å? Hvorfor det?
B: Nei, jeg har bare lyst til å fortsette. Og det kan jo være greit å….

Jeg falt ut. Toget kjørt inn i en tunnel. Eller kanskje snakket de bare litt lavere. Jeg plasserte ørene på stilk for å høre hvor det bar.

B: Husker du han vi hadde i matte?
A: Nei, var det han med..? Nei jeg er ikke sikker. Jo, han skalla?
B: Ja, stemmer.
A: Ja.

Jeg stod i midtgangen på grunn av den notorisk fulle toget, og så aldri ansiktene deres. Jeg lukket de andre passasjerene ute ved å plugge headsettet i telefonen, og fant frem et av mine favorittalbum. Illinois. Slik er dagene som pendler. Man har nok med seg selv. Takene drev av gårde i alle retninger for så å feste seg. Jeg tenkte på dagen som hadde vært og på de to skoleklassene jeg hadde holdt foredrag for. De ville vite om geologi og jordens utvikling, og 80 tiåringer hadde hørt på i hel time. Dypt konsentrerte og samtidig proppfulle av spørsmål.

Etterpå viste de frem steiner de hadde tatt med, og lurte på om jeg kunne fortelle om hva det var. Det var stort sett vanlige steiner, som kalkstein, gneis, litt kvarts, og noen fossiler. Men barna var fulle av alvor, som om det var skatter eller lenge beskyttede hemmeligheter de overleverte.

Vi var allerede på overtid. Klassen skulle bruke resten av skoletiden på Dignity Day. Min tid var ute.

Det var fortsatt tidlig på dagen, men jeg droppet kontoret, spaserte i det strålende høstværet i retning av noen interessante veiskjæringer, og tok deretter toget hjem.