For et år siden skrev jeg en oppsummerende blogg her på forskning.no om utgivelsene av litterær sakprosa med naturvitenskapelig innhold. Resultatet var nedslående. Jeg fant en eller to bøker utgitt i 2010, litt avhengig av definisjonen. Konklusjonen var at ingen er interessert i denne type bøker (det vil si populærvitenskap), verken forfattere, forlag eller lesere. Det er ganske rart, siden sjangeren er stor i andre land. Hva har skjedd siden sist? Tiden er kommet for å oppsummere årets utgivelser fra de største og mest kjente forlagene. Det er fort gjort:

• Gyldendal: 0
• Cappelen Damm: 0
• Kagge: 0
• Aschehoug: 1 (min bok Bergtatt)
• Schibsted: 0
• Pax: 0
• Spartacus: 1 (Det kan diskuteres, men jeg tar med Våpen, pest og stål, av Jared Diamond)
• Universitetsforlaget: 0
• Humanist Forlag: 1 (Juks, av Erik Tunstad)
• Tapir Akademisk Forlag: 1 («…en sten løftet fra mitt hjerte…» En reise over Polhavet i Nansen og Frams geologiske fotefar, av Morten Smelror.

Fire bøker. Bedre enn i fjor altså, men det kan nok ikke tas til inntekt for en økt satsning på litterær sakprosa med naturvitenskapelig fokus her til lands. Jeg tror at de kommende årene også vil kjennetegnes av få bøker av denne typen. I parentes må det bemerkes til at Cappelen Dam har gitt ut en faktabok (En coctail av kjemikalier, av Svein Stølen), det samme har Kagge (Mattegeni, av Håvard Tjora) og Universitetsforlaget (Alt er kjemi, av Arvid Mostad). Samlagets ungdomsbok Klimaboka. På Cruise dit verda smeltar (Sigri Sandberg Meløy) kan også trekkes fram. Spartacus har også to nyutgivelser i pocket, en om gener (Hessen og Lie) og en om kvantefysikk (Falao). Kanskje Truls Wyllers bok «Hva er tid» også burde legges til listen.

Jeg kommer ikke utenom at min bok Bergtatt er en av årets få utgivelser innen sjangeren. Den ble utgitt på Aschehoug i begynnelsen av oktober. Boken har fått noe oppmerksomhet, og jeg var med på litteraturfestivalen på Finse og har fått tre svært gode anmeldelser (Fredrikstad Blad, Morgenbladet og geoforskning.no/Geo). Den er allerede solgt til Italia og innkjøpt av Kulturrådet. Jeg kunne ønske meg flere anmeldelser, selvfølgelig, siden boken ble skrevet for et generelt publikum og at de aller fleste i Norge har et forhold til fjell. Dessuten er den jo en av de svært få populærvitenskapelige bøkene i 2011, så jeg trodde mange flere avisredaksjoner ville kaste seg over boka. Men slik gikk det ikke.

Hvorfor ville ikke Aftenposten, Dagbladet, VG, Klassekampen, Dagens Næringsliv eller Dagsavisen anmelde boken min? (Med unntak av Aftenposten anmeldte de ikke den forrige boken min heller). Hadde jeg spurt kulturredaksjonene direkte, ville de sikkert svart at avisene kun kan anmelde et fåtall av bøkene som sendes inn. Joda, jeg skjønner det. Men man kommer ikke utenom det faktum at de store avisene anmelder en haug av bøker hver eneste uke. Så hvorfor ikke min?

Jeg tror svaret ligger i at svært få (eller ingen) av kulturjournalistene, som jo styrer med bokanmeldelser, er interessert i naturvitenskap. Man anmelder bøker man selv synes er interessante, eller de man kan knytte nyhetssaker til. Og mangelen på interesse for naturvitenskapelige bøker begrenser seg ikke til kulturjournalistene, men er vel typisk for hele det litterære landskapet – også innen vurderingen til litteraturpriser (f.eks. Brageprisen). Mange av de andre prisene, som Kritikerprisen og Bokhandlerprisen, har ikke engang en kategori for sakprosa, så her kommer vi inn i tematikken sakprosa versus skjønnlitteratur som ble aktualisert av Ivo de Figueiredo og Morten Strøksnes i en kronikk i Aftenposten i januar 2011.

Uten anmeldelser er bøker usynlige (det at enkelte kan bli bestselgere uten anmeldelser, er ikke så relevant) og bokhandlerne tar dem ikke inn. Jeg har en rekke ganger vært innom Akademika på Blindern for å spørre etter boka mi (uten å kle meg ut), men de har den ikke, vil ikke ta den inn uten en konkret bestilling og henviser meg til en stor bokhandel i sentrum der de «sikkert har den». Når selv Akademika på Blindern ikke tar inn boken, er vel alt håp ute. Samme historie gjentar seg andre steder: slektninger har nærmest måtte be på sine knær for at den lokale bokhandelen skal gidde å ta inn mer enn en bok av gangen (som slektningen uansett har bestilt allerede). Enkelte hadde roten bort boken i en hylle et eller annet sted langt bak i butikken («Prøv en annen bokhandel!»). De færreste hadde den inne.
Så ja, anmeldelser er viktige.

Samtidig er anmeldelser av bøker den mest uforutsigbare delen av det å gi ut en bok. Det er som en sort boks. Finnes det kriterier for å få innsyn i boksen, i hvordan anmeldelser blir til? Eller er man prisgitt kulturjournalistenes interesser, sin egen berømmelse eller sitt nettverk av bekjente i avisredaksjonene? Svarene på de retoriske spørsmålene er Nei og Ja. Eller sagt på annen måte: Er man en relativt kjent person med gode kontakter i kulturredaksjonene får man anmeldelser. Men det er tilsynelatende ingen diskusjon om temaet i litterære kretser eller i avisene. For min egen bok, og også for mange bøker med naturvitenskapelig innhold, er resultatet en effektiv utelukkelse. Jeg mener at neglisjeringen grenser til sensur. Ikke rart at så få forfattere ønsker å skrive bøker om naturvitenskap.