Som mann krever det litt mot til å innrømme at jeg liker den amerikanske serien Sex and the city. Den er jo litt gammel nå, og målgruppen var unektelig kvinner. Men faktisk liker (og likte) jeg den såpass godt at jeg i disse dager har sett den om igjen på DVD. Jeg er snart gjennom alle de 94 episodene.

Noe av det som slår meg med serien nå som jeg ser den på nytt, er hvordan i alle dager Carrie Bradshaw, seriens hovedperson, kan leve av å skrive en avisspalte. En “column” i uka. Jeg fatter det ikke.

Spaltene med personlig innhold er nå, i motsetning til da Sex and the city startet i 1998, blitt utkonkurrert av bloggene. Bradshaw har det sosiale nettverket og laptoppen, men mangler de sosiale mediene på Internett.

Bradshaw ville trolig ha vært blogger hvis serien hadde blitt laget ti år senere. Men hun ville nok vært kjendisblogger og ikke som vi her på forskning.no: forskerbloggere. Forskerbloggens fortreffelighet ble diskutert i forrige uke i tidsskriftet Prosa, der Martin Grüner Larsen analyserte forskernes deltakelse i sosiale medier. Grüner skriver at det

”…er uforståelig at ikke akademiske institusjoner og personer allerede har fattet at bloggen er som skapt for akademisk kommunikasjon.”

Forskerbloggen representerer fremtidens formidlingskanal. Den store fordelen ligger i formidling av personlige opplevelser rundt forskningen, og at bloggen en svært god måte å kommunisere kunnskap på. Man slipper å ha kontakter i en avisredaksjon for å meningene sine publisert. Terskelen for å få tekst på trykk i aviser er som kjent høy, særlig for naturvitere.

Det er langt mellom forskerbloggene, påpeker Grüner, og lister opp ti av dem som er verdt å følge. Norges største fellesskap av forskerbloggere (her på forskning.no) ble ikke nevnt med et ord. Er det for mye populærvitenskap her? Men han har selvfølgelig rett i at det er for få forskerblogger i Norge.

Jeg er blant dem som startet sent med blogging. Det var ikke spesielt interessant, tenkte jeg. Jeg har forandret syn på den saken. Utfordringen er vel alltid å få lesere og å bli sett. Og ikke minst å finne balansen mellom det personlige, det politiske, og det faglige.

(For å gjøre det helt klart: Jeg har ikke tenkt å se den nye filmoppfølgeren for å finne ut om Carrie Bradshaw er blitt en blogger.)

 Les artikkelen til Martin Grüner Larsen her.