Sosiale medier? Ehh…

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg får ofte invitasjoner til å benytte diverse sosiale medier. Men Facebook er ikke aktuelt, jeg orker det bare ikke, og LinkedIn kan jeg ikke nok om til at jeg bryr meg. Underskog er fint, men jeg bruker det sjeldent. Twitter? Nei.

Når det gjelder de sosiale mediene øremerket forskere, er saken en annen. Det har jo noe med jobben å gjøre på en måte. Jeg har meldt meg inn i The Research Cooperative, men er ikke sikker på om jeg får noe ut av det. Hva skal jeg gjøre der?

En forespørsel om å melde meg inn i cosis.net har jeg latt ligge. Hva ønsker jeg i så fall å få ut av de sosiale mediene? Lage CV som kan plukkes opp av andre forskere? Fortelle om mine nye artikler? Og vil i så fall innleggene mine bli lest av de rette folkene?

Synlighet og kritisk masse. Der er nok der det ligger. Som Virginia Gevin påpekte i Nature 15. desember 2010, sliter mange av nettverkene for forskere med å komme seg over terskelen – det kritiske antall brukere som gjør at man blir sett. At det man legger ut finner sin mottaker, at det skal være noen vits å være med. Ikke at man trenger Voe-tilstander og 70.000 følgere hver dag, men likevel.

Saken er at jeg kommuniserer med forskere på epost dagen lang, og føler vel at jeg ikke trenger å bruke mer tid på sosiale medier enn det jeg allerede gjør. Bloggen min her på forskning.no går sin (trege) gang, og jeg har også en egen (og enda tregere)  forskningsblogg på Engelsk (under blogspot.com).

Holder ikke det, da?
 

Powered by Labrador CMS