Det er ikke ofte man blir oppsøkt av journalister som bare MÅ høre om hva du har å si om et bestemt tema. For min del har det (bare) skjedd tre-fire ganger. Den nest siste gangen var da Eyafjellvulkanen hadde utbrudd i april i år. Den siste gangen var i forrige uke.

Jeg var i Bulgaria for å lansere boken min om naturkatastrofer. ”Enden er nær” ble utgitt i Norge i 2006 og har siden den tid levd sitt eget liv. Den ble utgitt i England i 2009 og i Italia i januar i år. Verken i Norge, England, eller Italia har den solgt mye (…), og ingen av de involverte forlagene har vel egentlig slått på stortromma under utgivelsen. Ikke før i Bulgaria.

Mandag ettermiddag: Jeg ble møtt på flyplassen i Sofia av forleggeren og oversetteren. De rakte meg den rykende ferske boken og pekte i retning av kameraene. Hjelpes! To nyhetskanaler stod klare i terminalbygget for å intervjue meg til kveldens nyheter. Jeg svarte så godt jeg kunne, både på hvorfor det er viktig med bøker om katastrofer, og om hva Bulgaria kan vente seg de neste årene. Deretter ble det tid til en kort omvisning i Sofia før vi spiste middag (det ble tid til et intervju også, da forleggeren hadde invitert en journalist til bords).

Tirsdag: Først, deltakelse i et talkshow (direktesending), så videre til en annen TV-kanal og et annet talkshow. Jeg pratet om katastrofer i 20 minutter. Simultanoversettingen var vanskelig å forholde seg til, og oversetterne pratet i munnen på meg. Hele tiden.

Neste stopp var et radioprogram, og deretter bar det videre til Universitetet i Sofia der jeg ble intervjuet på radio før jeg selv holdt et foredrag om boken. Det ble tid til en prat med nordisk-studentene i det skandinaviske biblioteket (og ytterligere to radiointervjuer i samme lokale etterpå). Endelig lunsj. Redaktøren hadde invitert en journalist, så maten ble kald. Etter lunsj var det et lite hull i programmet, og jeg kunne rusle litt rundt i byen. Vi gikk forbi bokmarkeder, travle gater, et torg. Jeg fulgte strømmen, visste at dagen langt fra var over, at det var mer som stod på programmet.

Etter et par timers hvile hjemme hos forleggeren kjørte vi til byens største bokhandel for lansering. Butikken var ikke akkurat full av folk, men en journalist fra et damemagasin kapret meg før jeg rakk å komme helt inn i lokalet. Etter ti minutter slapp jeg unna, trodde at nå var det over, og gikk inn i de sentrale delene av butikken. Der ventet TV og flere spørsmål. Etter en presentasjon fra forleggeren kunne jeg puste ut, signere noen bøker, og prate med kjendisene som var invitert for å kaste glans over boken min: Miss Bulgaria, Miss EU, og Bulgarias Miss Grandma.

Middag hos forleggeren. Det var blitt sent på kvelden, men jeg var ferdig, jobben var gjort. Trodde jeg. Det ringte på døren. En av landets mest kjente journalister kom for mat og et intervju. Maten ble kald, men samtalen var interessant.

Onsdag: Eneste plan var å kjøre ut av Sofia for å se litt på fjellområdene rundt, på utsikten, på landskapet. Deretter shopping, mat, og et intervju med en journalist fra et damemagasin (hun ringte under bilturen). Maten ble kald.

Da jeg ankom flyplassen femten minutter senere var det over.