Det er nok ikke mange som tenker over hvordan en standard hermetikkboks blir til. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor sardinesken er 106 gram, men hvordan ble en slik sardineske produsert, og hvordan laget man en boks for hånd?

Bak en enkel hermetikkeske ligger det mye forskning og mange patenter. Selv i dag er det mulig å kjenne igjen patenter fra Norge for cirka 110 år tilbake i eskeproduksjonen.

I hermetikkindustrien sine tidlige dager var det en komplisert sak å produsere en hermetikkboks. Alt arbeidet ble gjort for hånd med enkelt verktøy. Først måtte man bruke en blikksaks for å klippe bunnen ut av en blikkplate, så måtte man kutte ut siden, eller sarien, etter dette ble de to delene loddet sammen. Etter loddingen ble det blikket som var til overs fjernet, så måtte man lage en loddekant i sikkemaskinen, så måtte lokket klippes ut av blikkplaten, esken fylles og lokket ble loddet på til slutt.

Produksjonen av hermetikkboksen var dyr og krevende. Det var også noen utfordringer for forbrukerne med denne typen esker, det var ikke åpningsanordning på esken, så fabrikantene anbefalte kundene å bruke hammer og meisel for å åpne en hermetikkboks! Den gang var eskene ca 40 prosent tykkere enn i dag.

Lodderne var ettertraktet arbeidskraft, de ble kalt «riddere av loddebolten,» og jobbet stort sett hos blikkenslagere og rørleggere, og ble satt inn i hermetikkproduksjonen i sardinsesongen. I sardinsesongen hadde lodderne det travelt, en lodder som het Danielsen, hadde i 1901 en normalarbeidsuke på 58 timer, i tillegg til dette jobbet han 56 timer overtid.

I 1994 kunne Norway Foods sin fabrikk i Skånevik produsere 50 000 esker sardiner hver dag. Om de skulle hatt håndlagde esker til dette hadde fabrikken trengt 110 loddere i arbeid!

Det var i perioden mellom 1900 og 1910 at den norske hermetikkindustrien ble storindustri, moderne markedsføring kombinert med tekniske oppfinnelser gjorde at vi i Norge kunne produsere sardiner bedre og billigere enn noe annet land. Fra 1880 til 1915 ble det registrert 316 patenter i den norske hermetikkindustrien, disse varierte fra små detaljer til store maskiner.

De mest betydningsfulle oppfinnelsene var Søren Opsal sin stansemaskin, den presset hele sardinesken ut av ett stykke blikk, en stansemaskin kunne produsere rundt 20 000 tomme esker hver dag.

Falsemaskinen for urund boks, som det het den gang, kunne feste lokket til esken raskt og presist. En lodder kunne legge lokk på ca 800 esker hver dag, falsemaskinen klarte 10 000 lokk hver dag, og med falsemaskinen slapp en å bruke bly for å feste lokket til esken.

For åpning av eskene kom «Svekkelinje med iloddet hempe.» Denne detaljen i lokket gjorde at man enkelt kunne sette en nøkkel i den iloddede hempen og rulle lokket opp langs svekkelinjen.

Disse forbedringene, sammen med mange andre førte til at produksjonen av norske sardiner ble åttedoblet mellom 1900 og 1910, arbeidsinnsatsen ble i samme periode bare 2,5-doblet. Disse forbedringene gjorde at prisen på norske sardiner sank, og da 1. verdenskrig kom i 1914, hadde vi i Norge verdens beste og mest moderne sardinindustri. Dette kombinert med at vi var nøytrale under 1. verdenskrig innledet gullalderen for den norske hermetikkindustrien.

Denne bloggen er ment som en introduksjon til den tekniske utviklingen i den norske hermetikkindustrien, jeg vil komme tilbake med flere blogger om den tekniske utviklingen og ta for meg noen av disse oppfinnelsene i større detalj.