Denne skulpturen, som er en løsrevet gravbyste fra oldtidsbyen Palmyra i Syria, er utstilt på Kulturhistorisk museum i Oslo.(Foto: Josephine Munch Rasmussen)
Denne skulpturen, som er en løsrevet gravbyste fra oldtidsbyen Palmyra i Syria, er utstilt på Kulturhistorisk museum i Oslo.(Foto: Josephine Munch Rasmussen)

Forskning med konsekvenser: Ikke all impact er til å skryte av

Published

I kjølvannet av de siste årenes stortingsmelding om humaniora og evaluering av humanistisk forskning er forskningspolitikere og humanistene selv enig:

Kunnskap om mennesket som kulturvesen er helt nødvendig for å håndtere store samfunnsutfordringer, og humaniora sitter med verdifulle verktøy som andre vitenskaper mangler.

Å konkretisere samfunnsbidraget som forskningen vår gir, er en god øvelse. Men når selveste samfunnet ber om en forklaring på hva vi gjør, er det mer fristende å fokusere på alt det gode og kloke som ligger i humanioras samfunnsbidrag enn å gjøre impact-vurderingen til en øvelse i selvkritisk utforskning. Det er synd og gjør at vi går glipp av noe viktig. For i impact-begrepet ligger det også muligheter til konkret å vurdere andre virkninger av humanistisk vitenskap: Finnes det en problematisk samfunnseffekt av denne forskningen? Hva kan i så fall det være?

Innholdet i forskningsetiske rammeverk for humaniora tyder på at humanister har liten erfaring med å forholde seg til slike spørsmål. Forskningsetikk i humanistisk sammenheng assosieres som oftest med redelighet i omgang med egne og andres forskningsresultater. Vanlige tema er plagiat, informert samtykke og korrekt sitering. Det handler sjeldnere om å vurdere negative effekter av forskningen vår. Noen vil innvende at det fører galt avsted om man skal ta slike hensyn: For at forskningen skal være fri, må humanister slippe å instrumentaliseres i en pøl av prosaiske og politiske problemstillinger. Dette kan imidlertid bli en eksklusiv og umulig posisjon, ettersom ingen disiplin er uavhengig av omgivelsene. Vi kommer ikke utenom ringvirkningene av forskningen vår.

Med utgangspunkt i mitt eget fagfelt (arkeologi) finnes det nok å gripe fatt i, og bildet som illustrerer denne saken kan tjene som konkret eksempel.

Skulpturen, som er en løsrevet gravbyste fra oldtidsbyen Palmyra i Syria, er utstilt på Kulturhistorisk museum i Oslo. Det er ikke oppgitt når den havnet i museets samling, men det er grunn til å tro at det er lenge siden. I 2015 ble deler av de gjenværende ruinene i oldtidsbyen ødelagt av ISIL. Den brutale ødeleggelsen av kulturminner i konfliktområder blir ofte kategorisert som ikonoklasme, og har møtt høylytt fordømmelse internasjonalt. Det ironiske er at det i mange tilfeller egentlig dreier seg om en ren kommersiell aktivitet der kulturhistoriske gjenstander hentes ut fra funnsteder for å møte etterspørselen i kunstverdenen.

For forskere som vil være først ute med å tolke og publisere nye funn, er det først og fremst gjennom de private samlingene og investorene at de kan få tilgang på slikt forskningsmateriale. Denne forskningstradisjonen fremstår nokså ubrutt. Omsetningen av plyndrede kulturgjenstander lener seg tungt på den museale fremstillingen der gjenstander løsrevet fra funnkonteksten fremstår som hele kunstobjekter i seg selv, mer enn som arkeologiske fragmenter.

Historisk sett har humanistiske disipliner som klassisk arkeologi og kunsthistorie utvilsomt bidratt til denne estetiseringen av plyndrede kulturgjenstander. Spørsmålet er om vi noen gang sluttet med det. «There is no document of civilization which is not at the same time a document of barbarism», mente Walter Benjamin. Det samme kan man si om de fleste kulturhistorisk levning.

Kulturhistoriske gjenstander i samlinger og museer gir mer informasjon om samlervirksomhet enn om menneskene som tilvirket gjenstandene, ettersom denne forbindelsen er brutt. Dermed er det umulig å se bysten bare som en levning fra en tapt sivilisasjon. Den er også dokumentasjon på en kolonial vitenskapelig og museal praksis. I sin nåværende kontekst vitner objektet om at barbariet (for å låne Benjamins beskrivelse) også er kuratorens, ikke bare plyndrerens.

Er det urettferdig å hevde at problematiske effekter er humanioras ansvar? Muligens. Men faktum er at plyndringen av arkeologiske funnsteder er like omfattende i vår tid som den var i kolonitiden, og materialet ender ikke sjelden opp som forskningsmateriale for forskere innen humaniora. Markedet for «løsrevne» kulturhistoriske gjenstander er også helt avhengig av ekspertenes validering og autentifisering for at gjenstandene skal ha omsetningsverdi. Det er videre godt dokumentert at plyndring og omsetning av forhistoriske kulturgjenstander er en viktig finansieringskilde for krigshandlinger.

Med utgangspunkt i disse erkjennelsene er det nødvendig å spørre: Hvor kommer forskningsmaterialet mitt fra? Hva har gått tapt på veien? Hvem tjener på den kunnskapen jeg produserer?

For å beskrive samfunnsrelevans trenger vi ikke bare humanioras gladsaker. Fagkritikk og problematiske effekter må beskrives. Innsikten i disse må også komme samfunnet til gode.