«Så rart – kort vei mellom Polen og Norge, når det er kunst og diktning om å gjøre […]» - Martin Nag

Både jeg og mine medstuderende måtte flere ganger svare på et tilbakevendende spørsmål: Hvorfor, i all verden, har du valgt norsk? Der er det vel kaldt, mørkt og mellommenneskelige kontakter preges av kjølig – slett ikke slavisk – distanse. Da jeg for første gang ble konfrontert med den type ytring, nevnte jeg helt spontant tre hovedargumenter: hjemme hadde vi min mormors mystiske album med svart-hvite bilder fra Norden (trolig fra Island, men akkurat på det tidspunktet spilte det ingen rolle), jeg pleide å høre på norsk jazz og svartmetall, og fremst av alt leste jeg polske oversettelser av Tarjei Vesaas. Og i dag synes jeg at det nettopp var litteraturen som har ledet meg på det «riktige» sporet.

Mitt eventyr med norsk har startet for ti år siden, og uansett hvor høytidelig dette vil høres ut, kan jeg nå dvele ved en selvfølge at tiden flyr, at verden virkelig er blitt annerledes enn før og at våre studenter i mange tilfeller styres av helt andre aspirasjoner enn tidligere. Statistisk sentralbyrå kommer med ganske konkrete tall – det er fremdeles polske arbeidere samt deres familier som utgjør den største innvandrergruppen i Norge (ca. 100 000). Økonomien er selvsagt en av de viktigste faktorene som spiller inn, men her ser vi også en ganske tydelig sammenheng mellom drømmen om et bedre liv og et enormt stort antall søkere om studieplass ved våre skandinavistiske institutter. Hvor mye vet imidlertid en gjennomsnitt nordmann om den «fremmede» kulturen han/hun faktisk omgis av? Jeg mener ikke stereotypier om billig arbeidskraft eller alkoholinntak, men snarere den kulturarven som Polen virkelig bør og kan være stolt av. Og noe enda viktigere – den kulturarv som har satt sine håndgripelige preg på det norske åndsliv.

Etter russisk og ukrainsk er polsk det tredje største slaviske språket. I dag har staten riktignok ingen minoritetsproblemer, men noen liker å påberope seg dens lange og nokså dramatiske historie. Verdt å markere er også at Polen i år feirer 100-årsjubileum som selvstendig nasjon. På listen over nobelprisvinnerne i litteratur står fire polske navn: Henryk Sienkiewicz (1905), Władysław Reymont (1924), Czesław Miłosz (1980) og Wisława Szymborska (1996). Polske røtter hadde dessuten forfatteren Isaac Bashevis Singer (1978), og man kan slett ikke glemme en av de viktigste skikkelsene i moderne verdenshistorie – Lech Wałęsa – som mottok Nobels fredspris tre år etter Miłosz.

La meg ta utgangspunktet i påstanden om at litteratur er kultur. Dette sa bl.a. Åse Tveit, og med hensyn til det fortsatt gjeldende begrepet verdenslitteratur, synes den måten å betrakte ens skriftlige produksjon på å være ganske rimelig. Tenker vi nemlig oversettelse som et mellomledd, er det lite overraskende at oversettelsesvirksomheten gir mulighet til verdiformidling mellom ulike nasjoner, tradisjoner, epoker og framfor alt språk. De første registrerte oversettelsene fra polsk til norsk dateres til 1826. Til tross for at Henrik Wergeland ikke kunne polsk og måtte støtte seg til tyske kildetekster, kunne man noen år seinere lese hans norske versjon av Polens nasjonalsang. Egentlig hele Wergelands forfatterskap var fullt av polske motiver – bortsett fra å oversette mindre lyriske stykker gjendiktet han Adam Mickiewicz' (1798–1855) poem Farys i 1843. Ikke nok med det, Martin Nag, en av de viktigste oversetterne av slavisk litteratur til norsk, kaller Mickiewicz «Polens Wergeland», og hans største episke dikt «Pan Tadeusz» / «Herr Tadeusz» utnevner Nag til «den polske Peer Gynt» (jf. Martin Nag, Menneskeåndens revoltering!, 1994). Wergeland trøstet polske gråtende mødre og skildret et antropomorft bilde av «stønnende Polen under stenene». Så hadde vi å gjøre med et av de viktigste kjærlighets- og kunstforholdene mellom Polen og Norge, den gang takket være Stanisław Przybyszewski, Dagny Juel, Edvard Munch og Gustav Vigeland. At Dag Solstad lot seg inspirere av Witold Gombrowicz (1904–1969), er ikke noe nytt. Men hvor mange vet at Olav H. Hauge beskrev sitt opphold i Warszawa med veldig varme ord og at Johan Borgen beundret polske Bruno Schulz? Ved siden av en rekke toneangivende polske forfattere nevner Nag også Jarosław Iwaszkiewicz (1894–1980), tidligere kulturattasjé i København. Iwaszkiewicz som selv hadde en stor forkjærlighet for Norden, gjorde kvintessensen av den skandinaviske litteraturens ånd kjent i Polen (jf. Szkice o literaturze skandynawskiej / Skisser over skandinavisk litteratur, 1977). I den kontekst brukte Nag følgende epiteter: «en skandinavisk/norsk kanal», «døråpner» og «tøvær».

Ser vi på våre relasjoner i et samtidsperspektiv, hører til dagens polsk-norske kanaler bl.a. Ole Michael Selberg, Jan Brodal, Nina Witoszek, Janina Januszewska-Skreiberg, Kristin Berget, Agnes Banach og Joanna Rzadkowska. På 1900-tallet var det Henryk Sienkiewicz' kjente roman Quo Vadis? (1896) som kom i seksten utgaver, men i dag oversetter man fremdeles Witold Gombrowicz, Zbigniew Herbert, Tadeusz Różewicz, Jerzy Pilch, Michał Witkowski... Det vi imidlertid må understreke er at polsk litteratur i Norge ikke har den samme posisjon som norske bøker i Polen. En utrolig stor bølge av norsk krim-, barne- og skjønnlitteratur som har rammet vårt land, avspeiler simpelthen hvor villige polakker er til å komme nærmere Norden. Til sist opplyser SSB om at Norge i fjor importerte 5 tonn polske pølser. Så hvorfor ikke spise en polsk pølse med Karuzela Groups musikk i bakgrunnen?

Det er vanskelig å unngå inntrykket av at formuleringen «polske arbeidere i utlandet» er et belastet begrep, særlig når man tenker på polske rørleggere som har tatt over det britiske, irske, tyske og norske arbeidsmarkedet. Og denne teksten er heller ikke ment som en plettfri reklame av polske goder. Mitt ønske var snarere å invitere til en kulturell samtale mellom Polen og Norge, der brobyggere er den mest treffende betegnelse på en langvarig litterær dialog som fortsatt kan legge grunnlag for vår felles estetiske og kulturelle tankeutveksling (jf. boken Brobyggere. Oversettelser til norsk fra middelalderen til i dag, 1998).