Bjørnejegeren med mystikk og heltestatus

Les historien om den modige bjørnejegeren, en mann omringet av mystikk og heltestatus. Ofte var det mannen eller bjørnen.

Skrevet av Siv Grethe Aarnes, molekylærbiolog og laboratorieleder ved NIBIO Svanhovd.

I dag, basert på registrering med DNA-analyser, er antallet registrerte bjørner i Norge 128. Dette tallet er svært lavt om man ser tilbake 100 år, da bjørnen var utbredt over hele Skandinavia.

Bestanden av bjørner i Norge og Sverige ble beregnet til 4000-5000 dyr i 1850, året da det ble politisk bestemt at bjørnen skulle utryddes. Da fikk man premie for å skyte bjørnen og i løpet av 43 år (til 1893) ble det faktisk skutt 5164 bjørn i Norge, og i 1920 var bjørnen så å si utryddet sør i Norge.

Bjørnejegeren

Helt fra gammel tid har bjørnejegeren vært omsluttet med mystikk, heltestatus og strålende nimbus. Bjørnejakt før i tiden, med dårlige våpen, ble sett på som svært farlig, og det var bare de aller tøffeste og uredde karene som gav seg i kast med slikt.

Ofte var det enten bjørnen eller mannen. Selv om en bjørn heller ikke i gamle dager ble ansett som livsfarlig i seg selv, var en skadeskutt bjørn alltid regnet som livsfarlig. Mennesker som ble drept av bjørn under jakt , ble i sin tid ikke gravlagt i vigslet jord på kirkegården.

Et slikt dødsfall ble regnet som selvforskyldt, omtrent som selvmord.

Mye ære, med lite jordisk rikdom

De forskjellige bygdene hadde sine heltemodige karer som var gode å ty til når bjørnen gjorde skade. Ofte hadde de ikke de ikke noen faste inntekter, men lå inne på skogen og livnærte seg av det skogen gav. Selve bjørnejakten var arbeidssom og krevende og gav lite av seg.

Han kunne få noen kroner og litt mat av bøndene under en jakt eller er søk. Så ble det en liten slant når bjørnen var felt, skuddpremien innkassert og skinn og kjøtt solgt. Bjørnejegeren høstet som oftest mye ære, men lite jordisk rikdom.

Bjørnejegere på grensen mellom Norge og Russland ved århundreskiftet. Foto: Sør-Varanger museums fotosamling og hentet fra boken "Bjørnens år" av Steinar Wikan
Bjørnejegere på grensen mellom Norge og Russland ved århundreskiftet. Foto: Sør-Varanger museums fotosamling og hentet fra boken "Bjørnens år" av Steinar Wikan

Ikke godkjent rifle den gangen

I dag skjer jakten med godkjent våpen, sånn var det ikke i svunnen tid. Da ble alle mulige metoder brukt. Det ble lagt ut gift og selvskudd med pil og bue eller skytevåpen, det ble brukt fallgraver, bjørnebås, bjørnesaks eller snare. I en grav falt bjørnen ned og spiddet seg.

Bjørnebåsen var formet slik at bjørnen fikk en stor ladning stokker og stein over seg. Saksene måtte være kraftige og ankret godt slik at bjørnen ikke kunne dra den med seg.

Bjørnegrav fra Karlebotn i Finnmark Foto: Steinar Wikan
Bjørnegrav fra Karlebotn i Finnmark Foto: Steinar Wikan

Hijakt med tirring og plaging

Om sommeren var det regnet som svært vanskelig å felle bjørn. Lettest var det å få bjørn i hiet, enten man fant det tilfeldig eller ved ringing. Dersom man om vinteren fant et hull i snøen som det steg damp opp av på kalde dager, kunne det være et hi. Det kunne også være et oppkomme, så det var derfor tryggest å sjekke dette med en hund før en satte i gang med jakt.

Hiet kunne også lokaliseres ved å gå ringer rundt et ferskt spor på nysnø om høsten. De gamle jegerne viste ofte stor fryktløshet under hijakten. Bjørnen kunne være vanskelig å få ut, og det måtte ofte tirres og plages før den ville forlate hiet. I Pasvik ble det brukt gaffelformede staurer som man stakk inn i hiet og surret rundt i pelsen på bjørnen.

Når man fikk tak, nappet man til slik at bjørnen til slutt ble så sint at den kom ut etter stauren. Bjørnen ble ofte stukket i hjel med spydet, eller «miltet» som det het i nord. Noen ganger hadde man ikke spyd en gang, men klarte seg med kniven og øksa. Noen flyttsamer skremte ufrivillig ut en bjørn i Pasvik i 1895. De kastet den fast med lassoer og avlivet den med en kniv, bundet til en staur.

Bjørnejakt blant samene

En vanlig metode hos samene var at to menn stod på hver side av hiåpningen med kraftige bjørkestaur. Når bjørnen stakk hodet ut, klemte de til, slik at bjørnen ble holdt fast. En tredje mann slo bjørnen i hodet med øksa.

Samene betraktet bjørnen som et helt spesielt dyr i skogen, et overordnet dyr som kaltes skogbonden eller skogens konge. Den var regnet som et hellig dyr, nærmest som en guddomsmakt. På samme måte betraktet sibirske folk bjørnen som jordens gud som de sverget sin helligste ed til.

Bjørneritualer er kjent fra Skandinavia i vest til Beringstredet i øst. I samisk mytologi stod bjørnen under beskyttelse av guden Læibolmai (»Oreskogmannen»). Han var jaktens gud som rådde over alle skogens ville dyr og som avgjorde jaktlykken. Under jakt på bjørn måtte man med offer og rådførsel hos runebommen (sjamantrommen) forsikre seg om gudens hjelp. Ellers kunne man bli revet i hjel av bjørnen.

En same på ski med spyd og bue og med hunden i hælene stanser foran en trerot. Et hull i snøen, pustehull til et bjørnehi!-Oppdagelsen gir mannen en glorie rundt hodet. Foto: Bildet tegnet av Ossian Elgström og hentet fra boken "Bjørnens år" av Steinar Wikan
En same på ski med spyd og bue og med hunden i hælene stanser foran en trerot. Et hull i snøen, pustehull til et bjørnehi!-Oppdagelsen gir mannen en glorie rundt hodet. Foto: Bildet tegnet av Ossian Elgström og hentet fra boken "Bjørnens år" av Steinar Wikan

 

Jakten er i gang, og bjørnen ruser rasende ut av hiet med et brukket spyd i brustet og blir angrepet av hundene, mens den modigste av jegerne ligger på alle fire og spyr blod. Rundt står jegerflokken med spydspissene rettet mot det farlige dyret. Foto: Tegnet av Ossian
Jakten er i gang, og bjørnen ruser rasende ut av hiet med et brukket spyd i brustet og blir angrepet av hundene, mens den modigste av jegerne ligger på alle fire og spyr blod. Rundt står jegerflokken med spydspissene rettet mot det farlige dyret. Foto: Tegnet av Ossian

 

Teksten er fritt gjenfortalt av boken "Bjørnens år" av Steinar Wikan