Å ta rotta på rottene

Publisert
Det enorme pinnedyret levde på paradisøya Lord Howe Island, Australia. Til rottene kom. (Foto: CC Wikimedia by By Granitethighs)

Tekst: Anne Sverdrup-Thygeson. Twitter: @annesver

Hvor langt bør vi gå i å «rette oppatt æille feil i frå i går»? Bør vi, og kan vi, utrydde arter vi mennesker har innført til øyer med unikt artsmangfold? På New Zealand har regjeringen nettopp lansert en plan om å utrydde  rotter, pungrotter og røyskatt. Disse fremmede artene dreper der omlag 25 millioner fugler, hvert år. Mange andre øynasjoner sliter med samme problem. Dette er en fortelling fra Australia, om et utdødd, men gjenfunnet pinnedyr - og om de levende, men kanskje snart døde svartrottene som spiste det opp.

Det er uklart om det var en mørk og stormfull natt. Men vi vet at den 15. juni 1918 kjørte dampskipet SS Makambo, fullastet med frukt og grønnsaker, på grunn utenfor Lord Howe Island – en tropeøy langt ute i Stillehavet. En østlig utpost til Australia, der de få innbyggerne var isolert fra fastlandet med mer enn 600 km.

I dette forliset er ikke poenget dem som døde, men dem som faktisk nådde land: Rottene. I løpet av de ni dagene det tok å reparere skipet, klarte et ukjent antall svartrotter å komme seg i land og få fotfeste på øya. Da ble det brått trøbbel i paradis.

Lord Howe Island hadde ligget isolert der ute i havet i titusenvis av år. Helt unike arter hadde utviklet seg, arter som ikke fantes noe annet sted i verden. Men rottene var ikke kommet til paradis for å slappe av på stranda. Husker du barneboka om den «lille larven aldri mett»? Den som spiste seg gjennom et eple på mandag, to pærer på tirsdag og endte opp med å pløye seg gjennom både appelsiner, spekepølse, iskrem og sjokoladekake før helgen kom? Omtrent sånn gjorde rottene på Lord Howe også. Bare med den forskjellen at de spiste opp unike arter, i tur og orden. Bare på de første årene tror man de tok kverken på minst 5 fuglearter og 13 smådyr - som ikke fantes noe annet sted på kloden.

Et av disse smådyra var et gigantisk pinnedyr. Du vet, sånne tynne lysebrune insekter som ser ut som en tørr kvist. Men denne arten var ikke noen kjedelig tørrpinne. Her snakker vi om et helt spesielt insekt - verdens tyngste pinnedyr, på størrelse med en velvoksen grillpølse, mørk og blank og uten vinger, og med det treffende kallenavnet «tree lobster», altså «trehummer». Eller Dryococelus australis om du vil ha det på latin. Dette insektet var et realt herremåltid for sultne rotter, viste det seg. Alt i 1920 ble arten erklært utdødd – et slags tidsforsinket offer for skipsforliset to år før.

Men denne historien har en tvist (eller burde vi si en kvist…).

Det finnes nemlig en utpost til utposten. 20 km unna Lord Howe Island ligger Ball’s Pyramid, en steil, smal havklippe - fem ganger høyere enn Oslo Plaza. Den har lokket eventyrlystne klatrere i en årrekke. Bilder fra sekstitallet viser klatrere som ivrig kverker brysomme skolopendere med insektsspray på boks, for å renske opp på leirplassen.

Etter at klippen (sammen med Lord Howe Island) fikk verdensarvstatus i 1982, fikk bare vitenskapelige ekspedisjoner tillatelse til å besøke den. Samtidig verserte det et hardnakket rykte om at det fantes «trehummere» på klippen. Og brått var det var ikke måte på hvor mange klatreekspedisjoner som var veldig opptatt av småkryp, og ville ha klatretillatelse for å lete etter det sjeldne pinnedyret. Til slutt ble den ansvarlige forskeren så lei av å vurdere useriøse klatretillatelser at han bestemte seg for å få slutt på ryktene, en gang for alle.

I 2001 dro derfor to forskere og to assistenter avgårde til klippen. De klatret opp den loddrette fjellveggen uten å se noen «trehummere», men på vei ned oppdaget de en liten busk av det slaget insektet spiser, klemt inn i en fjellsprekk. Under lå noen store lorter som så ferske ut. Ikke en levende pinne var å se, samme hvor godt de lette. Bare en ting å gjøre altså: Gjenta klatreturen om natta – for verdens største pinnedyr er nemlig kjent for å være nattaktivt.

Utstyrt med lommelykter og kamera opplevde klatrerne nærmest en våken drøm. Der, midt i det som omtrent var den eneste busken på hele klippen, satt ufattelig nok 24 digre svarte pinnedyr og stirret på dem.

Ingen kan si hvordan insektet har kommet seg fra Lord Howe Island til havklippen, en gang før utryddelsen i 1920. Når du ikke kan fly eller svømme, er to mil over åpent hav en drøy utfordring. Den beste forklaringen er at egg eller en gravid hunn har fått haik med en fugl eller med noe flytende vegetasjon. Like fantastisk er det at populasjonen har overlevd i minst 80 år på den ugjestmilde havklippen omtrent uten vegetasjon.

Byråkratiet som fulgte, skal forbigås i stillhet. Etter to års skjemavelde ble det endelig klart at to hanner og to hunner kunne hentes fra klippen og utgjøre starten på et avlsprogram. To av disse (døpt Adam og Eva, så klart) overlevde med et nødskrik, og i dag finnes pinnedyret i gode bestander i flere dyreparker, også i Europa.  

Men så var det tilbakeføringen til Lord Howe Island da – der arten egentlig hører til. For en havklippe med en eneste, rasutsatt busk er ikke et blivende sted for en levedyktig viltlevende populasjon av pinnedyret. Men på Lord Howe hersker svartrotta fremdeles. Uten rotteutryddelse, ingen vits med tilbakeføring. Og det er ikke bare pinnedyret som vil ha glede av rottas forsvinnelse – også 13 fugl og to krypdyrarter regnes i dag for å være truet av utryddelse om rottene ikke fjernes.

Planen er å gjøre slutt på rottene en gang for alle. Til det trengs kraftig lut. 42 tonn forgiftet kornblanding skal drysses over øya fra helikopter.

Det er jo ikke helt ukomplisert. For det første – også andre dyr enn rottene kan stryke med av å spise dette. Blant annet fuglene man ønsker å redde. Derfor er tanken å fange inn de mest sårbare fugleartene i en slags midlertidig Noas ark, for så å slippe dem ut igjen etter giftregnet. Men hvilke konsekvenser vil dette ha, for eksempel for det genetiske mangfoldet til fuglene – for man vil jo ikke klare å fange inn alle individene?

Dernest er noen mennesker bekymret. Det bor bare 350 mennesker på øya, men ikke alle liker at det regner giftig frokostblanding. Selv om myndighetene forsikrer at det ikke skal drysses gift nær hus. Noen mener nok også at det velvoksne svarte pinnedyret er ekkelt og ikke noe mer å ta vare på enn svartrottene sjøl.

For bevaringsbiologi handler like mye om oss mennesker, og hva vi tenker og føler, som om artene vi forsøker å bevare.

Det er ikke alltid så lett å vite hva som er riktig å gjøre når vi mennesker først har tuklet det til i naturen. Og det har vi gjort så mange steder. Rotter og katter har mange unike, utdødde arter på samvittigheten. På Lord Howe Island har innbyggerne tidligere utryddet forvillede tamkatter, rømte geiter og esler på villstrå, for å redde det unike plante- og dyrelivet på øya. Bør de også ta rotta på rottene, for å få det godt i mårå kveld?

Paradisøya Lord Howe Island, der det nå planlegges å dumpe 42 tonn gift fra helikopter for å fjerne rotteplagen en gang for alle. (Foto: David Morgan-Mar, Wikimedia Commons, se bilderettigheter her)

Denne teksten er også publisert hos Aftenposten Viten

Kilder og steder der du kan lese mer:

nyheter insektøkologene
Powered by Labrador CMS