Tekst: Anne Sverdrup-Thygeson. Twitter: @annesver

På onsdag var det besøksdag i pinne-teltleiren vår i Østmarka. Du husker kanskje vi skrev om oppstarten av vårt internasjonale forskningsprosjekt, der forskere verden over har etablert teltleire for pinner?

Slik ser det ut i noen av de internasjonale «vennskapsleirene», som i sum dekker mange ulike klima:

Kartet viser de 50 stedene som inngår i det globale nedbrytningsprosjektet. Lysegrønt er temperert skog, mellomgrønt er tropisk og subtropisk skog, mens mørkegrønt er boreal skog. Vårt studiested i Østmarka er den ene gule prikken i Norge. Figuren er lagd av prosjektleder Sebastian Seibold.

Poenget med prosjektet er å se på betydningen av klima for nedbrytning. Av alt som vokser og gror av planter, er det bare en tiendedel som blir spist av planteetere. Alt det andre blir liggende på bakken. Det er her skogens vaktmesterkompani kommer inn.

Skogens vaktmesterkompani

Akkurat som på skolen, eller i borettslaget, så faller det ofte på vaktmesteren å rydde opp etter andre. Slik er det også i naturen, der tusenvis av sopp og insekter gjør en viktig jobb med å bryte ned dødt organisk materiale. Uten dem hadde livet stoppet opp – for næringen hadde rett og slett ikke kommet tilbake til jorda, slik at nytt liv kan spire.

Men naturens rot er ikke helt det samme som ispapir og tomflasker etter sommeravslutningen i sameiet. Naturens ryddekorps rydder da heller ikke bort rotet; de fortærer det heller på stedet. Og det kan ta tid, og kreve samarbeid.

Nydød ved er helt ok – den har massevis av sukkerholdig sevje under barken, og den gjærer og skaper skikkelig feststemning blant de besøkende. Hvert treslag har sine spesialister blant billene, som tar grådig for seg av dette matfatet. Barkbillene er et typisk eksempel. Men her gjelder det å være rask. Etter første sommeren er fatene tomme - alt det deilige sukkeret er borte.

Dødt tørt trevirke, derimot, er ikke en spesielt festlig lunsj. Cellulose og lignin, som er de to viktigste ingrediensene i trevirke, er omtrent like saftig og lettfordøyelig for et insekt som en stabel tørre kli-knekkebrød for deg. Da er det fint at noen sopp bare elsker cellulose, og andre lignin. De slynger sine sopptråder inn i veden og gjør den mer fristende for billene, fordi næringsinnholdet øker og blir mer tilgjengelig. Bakterier er også bra som garnityr. Noen biller har også små samarbeidspartnere i tarmen som hjelper til med å få vridd næringen ut av cellulosen.

Å forske på pinner

Eksperimentet vårt, som altså gjøres likt over hele kloden, består av pinner fra tre lokale treslag, samt noen tyske ‘standardpinner’ som alle har fått tilsendt. Vi valgte gran, bjørk og osp til vår leir. Disse settene á 10 pinner plasseres ut enten i et tett telt (altså små bur av insektnett som skal holde insektene unna så bare sopp kan bryte ned pinnene), eller under åpen himmel (der både sopp og insekter kommer til), samt en tredje variant for å sjekke om teltet påvirker lokalklimaet (telt med hull).

Litt barnåldryss på teltene, og et telt i bakgrunnen som hadde kollapset helt – ellers stod alt bra til i leiren. Foto: AST.

Alt dette er gjentatt tre ganger, altså totalt ni pinnesett. På onsdag var vi altså på besøk i leiren, og tok med oss tre pinnesett – ett sett pinner fra telt, ett sett fra åpent, ett sett fra telt med hull. Etterpå dro vi til laben der vi veide alle pinnene og la dem til tørking i et tørkeskap.

Disse pinnene har vært på speiderhaik og ligget alene under åpen himmel et helt år. Foto: AST.

Til uka skal vi veie dem på ny, og inspisere dem nøye for merker av insektgnag. Vi tjuvkikket da vi veide dem, og så i grunnen veldig få spor av gnag. Nedbrytningen går jo senere her oppe i nord, enn i tropiske og sub-tropiske strøk, så vi må regne med at vi ligger etter i løypa i forhold til prosjektpartnerne nærmere ekvator. Men noen små barkbiller hadde vi i det minste forventet…

Til slutt skal vi sage av en liten bit av hver pinne, som skal sendes til prosjektledelsen i Tyskland. De sørger for DNA-analyser for å slå fast hvilke sopp og bakterier som er tilstede.

Neste sommer skal vi hente ett sett til, og gjenta prosessen. Da avsluttes det globale leirprosjektet - det siste settet er bare en reserve, i tilfelle noe går galt. Forhåpentlig vil prosjektet gi oss ny kunnskap om hvordan sopp og insekter bryter ned død ved, i ulike klima. Det er nyttig kunnskap for å forstå den livsviktige økosystemtjenesten som nedbrytning er.

Vil du vite mer om pinneleiren vår, følg med på en radio nær deg! Vi hadde nemlig med oss en reporter på pinnebesøk :-)

Tone forklarer reporter Ivar Grydeland fra Ekko på NRK P2 alt han alltid har lurt på om pinner, men aldri tenkt på å spørre om… Foto: AST