Tekst: Anne Sverdrup-Thygeson (Foto på forsiden: Colourbox) 

Skog er levested for mer enn 20 000 arter, og for halvparten av våre utrydningstruede arter. Men skog er også grunnlaget for tømmer og papir, og skog er viktig i en klimasammenheng. Hvilken vei skal vi følge inn i framtidas skog? Dette er et moderne eventyr om nettopp det...

DET VAR EN GANG en mann som hadde tre sønner: Per, Pål og Espen Askeladd. Da mannen døde, skulle brødrene enes om arven. Det var ikke akkurat noen storgård, men det var da et skauholt borti lia.

– Her må det hogges, sa Per, den eldste. Skal vi bli fossilfrie i kongeriket, må skauen utnyttes til minste kvist. Dere har hørt kongens bud: Alt som kan lages av olje, kan lages av tre! Villmarka må vike, og skogsvegen spanderer kongen. På det viset skaffer vi trevirke til det grønne skiftet. Da slipper vi ut mindre karbon, så det er bra for klima også, mente Per, og la i veg med øksa på nakken.

- Nei, bi nå litt, sa Pål, den nest eldste. - Er det klima du vil ha, er det klima du skal få – men ikke på det viset. - Skal vi bruke skauen hass far til klimatiltak, bør vi la den stå. Du vet vel at skauen her i nord er klodens karbonlager? Og hva skjer med karbonet om du hogger, Per?

Nei, se det var ikke Per kar om å svare på, så Pål måtte til å forklare: - Når du hogger, tar du bort karbon fra skauen. Om du bygger stabbur av tømmeret, eller fyrer kaffevarme, er det bra. Da bruker vi mindre kull og olje. Men mye karbon går rett ut i lufta og blir der i årevis.

- Og nå skal du høre hvorfor du bør stelle fra deg øksa, Per, sa han Pål. - Noen forskere mener skauen fortsetter å ta opp karbon, til den er likeså gammel som sjuende far i huset! Da må det være et bedre klimatiltak å verne skauen hass far?

- Jo, måtte Per medgi. Men så kom han i tanker om den yngste broren, som satt og grov etter småkryp i ei råtten låge, og spurte:

- Enn du da, Espen Askeladd, - som bare bryr deg om sopp og småkryp. For deg er det vel ett fett hva som skjer med arven etter far?

- Å nei, mente Espen og så opp. Han hadde nå støtt tenkt at skauen var til for det biologiske mangfoldet, han. - For dere vet vel at skauen er hjem for halvparten av landets sjeldneste skapninger?

Jo, måtte brødrene medgi, slik var det - for selvsagt hadde de også lest rødlista fra Artsdatabanken.

Espen fortsatte: - Om du bygger veg opp Brattlia, Per, skal du vite at det bor så mangt i skauen, av tusser og troll og av trua arter. Særlig i villmarksskauen, der ingen har vært siden han bessfar dreiv plukkhogst. Ja, ny forskning viser at verneverdien i villmarksskau er på høyde med verna skau!

- Og nyss kom en rapport om at det blir mer døde trær i skauen, og det er gildt for artene. Men den gamle naturskauen forsvinner, og det er ugildt. Før vi er i grava, er alt som ikke er verna, hogd - om vi turer fram som nå, sa Espen.

- Hør, gutter: Skauholtet bak låven, der far flatehogg på femtitallet, se det er et bra stelle å ta ut tømmer til det grønne skiftet. La oss hogge der, og la naturskauen i Brattlia stå! Så får han Pål et sted å lagre karbonet sitt med det samme.

Jo, nikket Pål, det var en god idé.

Men Per, som slett ikke likte å la skauen råtne på rot, ville ikke stille øksa fra seg. Han hadde hørt gjetord om kongens nye forskrift om skogsveger og ville få bygd veg opp Brattlia fortere enn svint.

Ja, så gikk det ikke likere enn at brødrene tok til å sloss, og de bantes og svor så det var ilt å høre på. Langt om lenge entes de om at klokere hoder måtte dømme i saken.

- Hør, sa Per. - La oss dra til rådsmøtet i Paris, der konger, kanslere og kloke koner holder rådsmøte om klima og miljø.

Det var langt å fare og tiden var knapp, så brødrene ga seg i veg, for å få råd om hvordan ressursbruk, klima og biomangfold skal forenes i en ny, grønn framtid.

Og SNIPP, SNAPP, SNUTE, så er eventyret ute

– og er ikke skauen hogd, så står den der ennå.

Teksten har tidligere stått på trykk i Dagbladet