Anne Sverdrup-Thygeson, hjemmeside: https://www.nmbu.no/go/annesverdrupthygeson

En gang, på slutten av den første verdenskrigen, levde det en forsker i USA ved navn Jerry Edward Wodsedalek. I pakt med datidens tradisjon forsket Jerry på så mangt innen naturvitenskapen - hans artikler er en salig miks av celle-strukturer hos mennesker, årsaker til sterilitet hos muldyr og vårfluerlarvers reaksjon på lys.

I følge en årbok fra universitetet i Idaho i 1917, var denne forskeren en populær kar, både blant kollegaer og studenter. Faktisk er hele årboken tilegnet Jerry, for hans «perpetual smile, charming personality and interesting, up-to-date (de skulle bare visst…) and beneficial lectures»…

Men denne mannen gjorde en tabbe. Han hadde altså noen billelarver i skuffen på kontoret... Problemet var at han glemte dem. Helt. Aldeles. I fem måneder. Og for en klannerbille som Trogoderma glabrum, som normalt bare bruker to måneder på hele sitt livsløp, fra lite egg til stor, voksen og død bille, burde fem måneder uten mat som larve bety game over, kroken på døra, end of story. Men den godeste Jerry oppdaget at de gjenglemte larvene i skuffen levde i beste velgående – de hadde bare blitt yngre! Ja, faktisk!

Her er det på sin plass med et kræsjkurs i insektlære. De aller fleste insekter har det vi kaller fullstendig forvandling. Det betyr at når egget klekker, tyter en liten larve ut. En liten larveluring som slett ikke ligner på det den skal bli når den blir stor.  Som alle insekter har denne larven skjelettet på utapå og ikke inni som oss mennesker. Hva skjer da når man vokser og vil bli stor?

Tenk bolledeig i middelalderrustning; det vokser og eser til det ikke går lenger. En ny rustning, som i starten er myk nok til å gi plass til mer larve, dannes under den gamle, som sprekker opp. Slik går no dagan, med 4-5 sånne hudskifter før larven forpupper seg og den store omkalfatringen skjer – inni puppens hylster bygges hele insektet om, som en legofigur der klossene plukkes fra hverandre og får nye plasser. Ut av puppen stiger resultatet, ikke lenger en larve men (for å sitere min favorittbok, Lille larven Aldrimett) ‘en vidunderlig vakker’ bille, flue, eller sommerfugl.

Poenget er at dette normalt går én vei, og kun én vei. Fra liten larve, til større og mer utviklet larve. Akkurat slik vi mennesker går fra å være en nysgjerrig førsteklassing til å bli en kvisete, kranglete tenåring.

Men for å komme tilbake til den amerikanske kontorskuffen der vi startet: Larvene i skuffen til Jerry hadde gått motsatt vei – de hadde utviklet seg baklengs, fra stor til liten, fra avansert til enklere larvestadium.

Dette var revolusjonerende greier. Vår sjarmerende, alltid smilende forskervenn skjønte såpass. Han fortsatte å sulte billelarver. Han oppdaget at disse helsprø småkrekene kunne holde seg i live i mer enn fem år, «without a particle to eat», som han skriver.

De ble bare mindre og mindre, fordi de levde baklengs – de gikk fra seine larvestadier til de aller tidligste. Og enda rarere: Når disse stakkarene på en ufrivillig lang sultestreik igjen fikk tilgang på mat, flippet de bryteren tilbake i normal modus og begynte på utviklinger fra ‘spedbarn’ til ‘ungdom’ på nytt.

Et litt nyere studium, fra 1970-tallet, bekrefter disse gamle funnene. Larvene til Trogoderma glabrum kan vokse framover og bakover, gjentatte ganger. Dog ikke helt uten kostnad, selv om de ser ut som ‘larvebabyer’ vil en slik larve med gjentatte fram-og-tilbake-sykler vise et fysiologisk forfall som tyder på at de likevel har eldet. Og for hver runde tar det lenger tid å vokse seg større igjen.

Dette er jo temmelig crazy saker. Det rare er at ingen tilsynelatende har fulgt opp disse studiene i nyere tid. De nyeste artiklene jeg finner om dette er mer enn 35 år gamle. Selv om biller er himla forskjellig fra oss mennesker, og evig liv kanskje ikke er så mye å trakte etter slik vi steller med kloden for tiden, må da dette må være snadder for forskere på jakt etter ungdomskilden?

Kilder:

Wodsedalek, J.E. 1917. Five years of starvation of larvae. Science 1189: 366-367 http://science.sciencemag.org/content/46/1189/366

Oppfølgingsartikkel i 1972: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/4637808

Oppfølgingsartikkel i 1980: http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/002219108090027X

Illustrasjoner: Shutterstock