Av Tone Birkemoe

Når en liten mus skal ut å gå, må den se seg for og passe på…. Rever, hauker, ugler, ja det er mange som godt kunne tenke seg en liten mus til middagsmat. Men hva med de musene som ikke blir middagsmat, men dør av alderdom, sykdom eller skader? Er det noen som spiser dem? Insekter naturligvis!

For oss er en død mus litt sørgelig. Ikke så trist som en død katt eller hund, men allikevel. For åtselspesialistene er en død mus en invitasjon til fest. En mulighet for å møte en partner, få barn og ikke minst en full mage. Og skulle det dukke opp en død hund eller elg er det megaparty. Uante muligheter.

Hvem som er invitert til festen? Det er ikke få, og de som kommer er en broket forsamling. De første gjestene er nesten uten unntak spyfluer. Knall blå eller grønne dukker de opp i det invitasjonen er sendt ut. Paring og egglegging er over på kort tid. De små, hvite spyfluelarvene kryper ut av egget omtrent samtidig som de klekkes og borer seg inn i kjøttet til musa. For det er her maten er. Den voksne spyfluas evne til å oppdage musa i det den dør er så god, at spyfluelarvenes alder faktisk kan brukes til å tidsbestemme når musa døde. På samme måte bruker politiet spyfluelarver for å finne ut dødstidspunkt for lik.

Etter spyfluene kommer resten av festdeltagerne. Maurene kommer gående, men de fleste flyr. Som for eksempel den vakre rødvingede åtselgraveren med sine store og følsomme antenner. I det de ankommer gjør de alt for å avslutte moroa for andre, og bare noen timer senere er musa forsvunnet. Åtselgraverne har rett og slett gravlagt det døde dyret og slettet alle spor. Det hele handler om å sikre seg det beste kakestykket. For nede i jorda fortsetter åtselgraverne sin private fest med et tydelig mål: familieforøkelse.

Allerede før eggene legges har mamma åtselgraver spyttet i maten og fått åtselet til å gå i oppløsning. Når eggene klekkes kryper larvene fram og blir fôret av mor eller far. Foreldrene suger til seg en «suppe» av oppløst åtsel for så å gulpe det opp inn i munnen til sine kjære barn. I begynnelsen klarer nemlig ikke åtselbillelarvene å spise selv, så de er helt avhengige av denne hjelpen. Når larvene har blitt selvhjulpne åpner det seg nye muligheter for foreldrene; ofte flyr de videre til neste fest. Der venter nye partnere, og naturligvis enda en gravejobb, før et nytt ungekull kan fôres opp.

Neste gang du ser ett død, lite dyr vet du dette: her er det festmuligheter for de rette deltagerne. Og ser du et åtsel vet du at åtselgraverne ikke har kommet i gang med sin private, underjordiske fest. Kanskje lurer de like ved?