Tekst: Anne Sverdrup-Thygeson (Foto av Phyllobates terribilis på forsiden: Wilfried Berns, Wikimedia Commons, se bilderettigheter her)

I Sør-Amerikas jungel lever en uhyre giftig frosk. Den gylne pilgiftfrosken bærer sitt navn med rette: Phyllobates terribilis. Den er ikke en frosk du kysser i håp om å finne prinsen. Gjør du det, er du garantert død innen få minutter. Vi snakker om en av de aller kraftigste nervegiftene vi kjenner – Batrachotoxin. En gjennomsnittlig slik frosk inneholder om lag et milligram av giften, omtrent som vekten av et par saltkorn. Det er nok til å ta livet av ti voksne damer (eller menn, for den saks skyld). Og bare så det er nevnt – det finnes ingen motgift.

Denne lille frosken, ikke større enn en plomme, var tidligere ganske så vanlig i regnskogen i deler av Colombia. De lokale innfødte strøk sine piler forsiktig over ryggen på frosken og sikret seg en pilspiss giftig nok til å drepe alt de måtte treffe.

Men hogst av regnskog har gjort at den gylne pilgiftfrosken har havnet på de internasjonale rødlistene – som en utrydningstruet art. En desperat kamp for å redde arten er i gang, men lyspunktene er få. I tillegg til at leveområdene forsvinner, har handel med froskelår spredd en soppsykdom som tar kverken på frosk, padder og salamandere over hele kloden. En tredjedel av dem er nå i ferd med å forsvinne, for godt.

Snart fins det ingen gylne giftfrosker mer. Trist, for oss som mener at alle arter har en selvstendig rett til å utfolde sitt livspotensiale. Men dette handler ikke bare om etikk og moral. For hva vet vi om nytten til denne lille knallgule tassen i regnskogen?

Legemiddelindustrien fanget selvsagt straks opp den sjokk-gule sensasjonen fra regnskogen. De første testene indikerte at giften var knallbra som smertelindrer. Paracet og Ibux kunne bare gå og legge seg. Dessuten, fordi giften påvirker transport av natrium over cellemembraner, kunne den også ha betydning for forståelse av en rekke sykdommer der dette er viktig, som for eksempel multippel sklerose. Forskerne hentet fluksens noen eksemplarer fra jungelen for å undersøke nærmere. Men heisan - hva skjer når de tar fangsten inn i laboratoriet? Frosken er ikke lenger giftig!

For som så ofte viser det seg at naturen er mer snedig enn vi tror. Den gylne pilgiftfrosken er ikke giftig i seg selv. Den danner bare giften når den lever i sitt naturlige habitat. Hvorfor? Etter et møysommelig detektivarbeid mener forskerne å kunne si at giften stammer fra en diett av – ja, selvsagt, dette er tross alt en blogg om insekter: Biller! En bille i familien Melyridae, eller børstebiller som de kalles på norsk.

Så frosken blir bare supergiftig når den får spise smågiftige biller i sitt naturlige skogshabitat. «Du blir hva du spiser» har sjelden vært mer sant. Med andre ord: dersom vi vil beholde sjansen til å undersøke og bruke disse lovende stoffene i medisinsk forskning, må vi ta vare på regnskogen som disse artene lever i.

Vi har ikke pilgiftfrosker i Norge. Men vi har 17 000 ulike insektarter. Dette er nok et argument for å ta vare på insekter og deres naturlige levesteder: Hvem vet hvilke norske insekter som kan vise seg å være nyttige i medisin i framtiden?