Humledronningen

(Foto: Rannveig M. Jacobsen)

Av Rannveig M. Jacobsen

Som biolog kan du bli mye rart. Du kan jobbe med forvaltning, som rådgiver, som naturveileder, som tekniker eller forsker, og sikkert mye mer. Men visste du at det også går an å jobbe som humledronning? Det gjør nemlig min gode venninne Irene.

Irene jobber som humleoppdretter i et selskap som produserer humlebol til salgs. Selskapet har gjennom 12 år gjort det svært godt i humleoppdrettsbransjen. En bransje som nok de færreste vet eksisterer, men som sørger for at du får norske cherry-tomater i salaten din. Produksjon av mange typer frukt, som tomat, eple, melon og squash, er nemlig avhengig av humlepollinering.

Når fruktproduksjonen i tillegg foregår inni veksthus, som for tomat i Norge, så kan ikke ville humler hjelpe til og bøndene må kjøpe humlebol som de kan sette inn i veksthusene sine. Disse humlebolene får de fra humleoppdrettere. Men før humlebolene er klare til salg kreves det innsats og stell fra Irene.

Irene ved humlediscoteket (Foto: Rannveig M. Jacobsen)

En helt vanlig arbeidsdag for Irene kan starte med at hun går opp til rommet der de store nettingburene med humledronninger og humlehanner (som heter droner) står. Det er mørkt og stille når hun går inn, men så snart hun skrur på lyset starter det en jevn summing som fra en liten motor. Alle humlene begynner nemlig å sverme så snart lyset skrus på – det er humledisco, og dronene er på sjekkern. Det alle humledronene vil aller mest i livet er å parre seg med en humledronning, men det er flere droner enn dronninger, og for humledronningene holder det med en utkåret hann.

Når den heldige dronen får napp hos en humledronning så spriker han med alle beina i lykkerus. Dermed er det lett for Irene å se hvilke par som har funnet hverandre, og hjelpe dem ut fra det kaotiske discoteket og over i private parleiligheter. Der kan de fullbyrde akten i ro og mak. Etterpå skiller de lag; dronens jobb er gjort og han flyttes over til hvilehjem sammen med andre pensjonerte droner.

En intim stund i humlenes parleilighet (Foto: Rannveig M. Jacobsen)

Humlene i norsk humleoppdrett tilhører den norske arten mørk jordhumle (Bombus terrestris). Siden 2013 har det vært ulovlig for bønder å importere utenlandske humler til Norge. Bruk av norske humleslag gjør at det er mindre problematisk når humlene av og til rømmer fra veksthusene der bolene deres settes ut, for de hører uansett hjemme i norsk natur. Men helt problemfritt er det allikevel ikke, for det er ikke alle steder i Norge at mørk jordhumle lever vilt i naturen, og om arten spres dit ved vår hjelp kan den kanskje utkonkurrere stedegne og truede humlearter som kløverhumle og slåttehumle. Derfor burde alle drivhus og produksjonsanlegg med oppdrettshumler være rømningssikre (for humler).

Oppdrettshumlene kan dessuten spre sykdommer til ville humler, og dersom humleproduksjonen foregår med mye kryssing av nært beslektede humler vil oppdrettshumlene bli innavla, og de kan da spre dårlige gener til ville populasjoner. Irene bruker jevnlig ville dronninger av mørk jordhumle i humleoppdretten, slik at humlene de produserer ikke blir innavla og genetikken holder seg relativt lik de ville populasjonene.

Etter at Irene har hjulpet humlene litt med matchmaking så putter hun de parrede dronningene i bur der de kan sosialisere litt og legge planer for fremtiden. Disse burene får stå i kjølige temperaturer i en periode, og det får humledronningene til å forberede seg på vinteren som ville kommet om de levde ute i det fri. Ville humledronninger parrer seg nemlig på høsten, og går deretter i dvale over vinteren.

Humleoppdretterne må skape en slags kunstig vinter for at de fysiologiske prosessene i de parrede dronningene skal gå sin gang. Derfor plasseres humledronningene på kjølerom der temperaturen kun er noen få grader over frysepunktet. Der går humledronningene i dvale en stund, helt til de tas ut fra kjølerommet og gradvis varmes opp igjen. Etter denne «vinteren» er det vår for dronningene, og de er klare for å starte med bolbygging og barneoppdragelse.

Humlemamma er klar for å stifte familie (Foto: Rannveig M. Jacobsen)

Da plasserer Irene humledronningene i hver sin lille leilighet, der de får sukkervann og pollenblanding. Her begynner dronningene å legge egg og fø opp sine første humlebarn, som vokser opp og blir små arbeidere. Irene passer på dem – hun fyller opp med mat og fjerner møkk. Når det lille humlebolet er blitt stort nok så flytter hun det over til en større boks – humlemamma får seg endelig hus. I huset kan humlekolonien vokse.

Etter hvert består kolonien av mange arbeidere som jobber med å fø opp larvene, og humledronningen jobber bare med å legge egg for å lage flere arbeidere. Etter hvert vil noen av eggene bli til nye dronninger og droner. Humlebol ute i naturen lever nemlig bare en sesong – om høsten må det produseres droner og dronninger som kan parre seg, og det er kun de nye dronningene som overvintrer mens den gamle dronningen har fullført sitt livs oppgave.

Noen av humlebolene som Irene fostrer opp brukes slik til å produsere dronninger og droner til humleoppdrett, mens andre humlebol selges til bønder når produksjonen av arbeidere er på topp. Det er nemlig humlearbeiderne som flyr ut til tomatblomstene for å samle pollen, og slik pollinerer bøndenes avlinger.

Et lite humlebol vokser seg stort (Foto: Rannveig M. Jacobsen)

Hverdagen til Irene går altså ut på å følge humlebol på humlebol gjennom hele denne utviklingen, fra dronepappa på sjekkern, til nyetablert humlemamma i egen leilighet, helt til det er blitt et familiedynasti der humlemammas små arbeiderbarn er klare til å pollinere norske Delicioso-tomater i Ryfylket.

Irene studerte biologi og håpet hun skulle slippe å ende opp i en kontorjobb. Det ser det ut til at hun har klart å unngå, iallfall er det langt flere humler i rommene der hun jobber enn på de fleste kontorer – Irene er nemlig blitt humledronningenes dronning.

Powered by Labrador CMS