Tone Birkemoe

Mennesker har ulike tålegrenser for rot. Det er ikke akkurat noen nyhet. Utallige arbeidsplasser og hjem ryddes av personer som ikke fikser at tingene hoper seg opp. Samtidig slipper vi andre unna. For i det kaffekoppene er ryddet glemmer rot-tolerante personer det hele. Problemet forsvant jo av seg selv. Først når rydderen ikke lenger er tilstede, eller egne lister blir laget for å sørge for sirkulering av oppgaver, må vi trå til. De fleste av oss er i stand til både å rydde og vaske. Men hvem som faktisk tar oppvasken er avhengig av hvilke andre mennesker som er tilstede og deres utålmodighet etter å få det gjort.

Sosiale insekter deler på arbeidsoppgavene

Det finnes mange insekter som lever i grupper med arbeidsdeling; maur, bier, termitter, humler og trips er noen eksempler. Men hvordan blir de enige om hvem som gjør hva? Unge, voksne honningbier får først tildelt oppgaver inne i kuben: mating av småsøsken og rydding. Først etter at de har blitt tre uker gamle er det aktuelt med en flytur for å hente pollen og nektar.  Hos mange maur bestemmes arbeidsfordelingen av størrelsen; store dyr forsvarer tuen mot inntrengere, og mindre dyr steller inne. Det er lett å tenke at sånn er det bare. At dette er nøye styrt og ikke kan justeres. Men hva om disse dyra har ulike tålegrenser for rydding, krigføring og mating – akkurat slik som oss?  Blir da oppgaver som ett dyr utfører påvirket av hva dyra rundt gjør?

Maur er også individualister!

Jennifer Fewell, en forsker ved Universitet i Arizona, stilte seg dette spørsmålet for 17 år siden; om maur har individuelle tålegrenser for å utføre oppgaver og om de ville endre adferd avhengig av hvilke andre maur som er tilstede. Som med oss og ryddinga. Jennifer tok maurdronninger av en art kalt Pogonomyrmex barbatus som skulle i gang med å starte nye reir og testet deres reirgravings-egenskaper. Disse maurene lever nemlig nede i jorda, og reirgraving er noe av det første dronningene må i gang med om det skal bli nye reir. Til tross for at reirgraving var tvingende nødvendig var det stor forskjell på maurenes villighet til å grave. Noen startet med en gang, andre ventet lenge før de gikk i gang. Når de så ble satt sammen to og to skjedde det nettopp det som skjer med oss mennesker: Startet den ene mauren kjapt med graving gjorde den andre nesten ingenting. Det ble rett og slett én gravespesialist og én unnasluntrer per dronningpar.

Men hvorfor sette flere dronninger sammen - er det ikke bare én dronning i et maursamfunn? Nei, alt er ikke så enkelt. Det finnes samfunn med én dronning og samfunn med mange dronninger. Det er også vanlig at dronninger samarbeider om å starte opp nye samfunn. Hos Pogonomyrmex barbatus som Jennifer studerte gjør hver dronning jobben alene. Derfor var det ekstra gøy at de justerte seg i forhold til hverandre om de ble tvunget til å være sammen.

Det lønner seg å samarbeide

I senere studier har Jennifer og kollegaer undersøkt flere arbeidsoppgaver parallelt. Dronninger som ikke graver kan for eksempel begynne å pleie unger isteden. Om de er gode på det da. Alt avhenger av individuell villighet til å utføre oppgaver og hvem som kommer sammen med hvem. Arbeidsdeling skjer raskt og effektivt – etter hva den enkelte maur er best til innad i gruppen.

Som kjent kan maur også lage veldig store samfunn, og antall «yrker» eller spesialiseringer øker med samfunnets størrelse. Det blir krigere, renholdere, reparatører, matsankere og pleiere - for å nevne noen - om «byen» blir stor nok. Og her kommer det kuleste: Energibehovet per maur går ned desto flere de er i samfunnet. Så arbeidsdeling er superlønnsomt! Og her er det gode nyheter til alle naturlig late maur; hver enkelt maur beveger seg mindre når de er mange. Altså, det er større rom for latskap for den gjennomsnittlige mauren. Men alt er ikke rosenrødt - forskjellene øker også – noen maur blir ekstremt aktive og andre blir ekstremt late.

Tilbake til kaffekoppene og ryddinga hos oss mennesker. Klart at de som faktisk rydder opp gjør oss andre latere. Men vi som ikke vasker opp før stabelen er på grensen til vippepunktet kan alltids argumentere med at vi gjør andre, viktige ting som ikke rydderne legger merke til. Det gjelder bare å finne ut hva det er. Og sørge for at det ikke er så lett å kontrollere.

Denne bloggen er inspirert av foredraget til Jennifer H. Fewell «The spirit of the hive: mechanisms of social evolution» på verdenskongressen i entomologi for noen uker siden

Andre kilder:

The emergence of division of labour in forced associations of normally solitary ant queens

Information processing in social insect networks

Influence of the social context on division of labor in ant foundress associations

Scaling of work and energy use in social insect colonies