Invaderende veps

av Rannveig M. Jacobsen

Veps som invaderer privatlivet vårt er en velkjent sak nå om høsten. Vepsebolene varer kun ett år, så husløse arbeidervepser summer hvileløst oppi ansiktene våre på leting etter iskrem og andre godsaker, mens nyklekte vepsedronninger kryper under dynene våre på leting etter et godt sted å overvintre.

Men selv om den kan være irriterende så er vepsen en del av norsk natur, og har en rolle i næringsnettet. På New Zealand derimot er stikkevepsen virkelig invaderende, for der fantes det ikke stikkeveps i det hele tatt før 1945. Det vil si, det fantes ikke sosiale stikkeveps, de som bor i bol med opptil mange tusen individer og som folk flest bare kaller veps.  

Tysk veps finnes naturlig i Norge, men er invaderende på New Zealand. (Foto: Colourbox)
Tysk veps finnes naturlig i Norge, men er invaderende på New Zealand. (Foto: Colourbox)

Livet på New Zealand fikk nemlig utvikle seg i isolasjon i 80 millioner år (etter å ha skilt lag med superkontinentet Gondwana) frem til menneskene kom; først fra Polynesia rundt 1250-1300 (de som ble maoriene) og så fra Europa, særlig Storbritannia, på 1700- og 1800-tallet. Artssamfunnet som hadde utviklet seg på New Zealand fram til da var helt unikt. De eneste pattedyrene som fantes var flaggermus og seler. Isteden dominerte ulike fuglearter, som de store, beitende moa-fuglene som døde ut etter intensiv jakt fra maoriene. Men det var britene som stod for den virkelig store endringen - eller fra miljøperspektiv; ødeleggelsen av New Zealands unike natur. De startet en storstilt innføring av britiske arter, ikke bare for å etablere et jordbruk likt det europeiske, men også for å gi den gode hjemmefølelsen til landet; «the British touch». Myndighetene i New Zealand bruker i dag mange millioner på å bekjempe arter som i utgangspunktet ble satt ut med vilje.

De enorme moa-fuglene døde ut på 1400-tallet. (Illustrasjon: Colourbox)
De enorme moa-fuglene døde ut på 1400-tallet. (Illustrasjon: Colourbox)

Stikkevepsen var neppe nødvendig for den britiske godfølelsen, men heller en blindpassasjer. Antagelig fulgte den med en av de mange transportrutene vi mennesker bruker for folk og varer. Og i dag er sosiale stikkeveps godt etablert på New Zealand, i så store antall og med så stor innvirkning på miljøet at de med rette kan kalles invaderende. Kostnaden av invaderende stikkeveps for New Zealand som helhet, summert for ulike sektorer som landbruk, helsevesen (vepsestikk) og samferdsel, er beregnet å utgjøre 790 millioner kroner per år. Vepserelaterte trafikkulykker (!) utgjør 8.5 millioner kroner alene. I tillegg kommer de økologiske konsekvensene. Og de er minst like store.

 

Foto: Jacqueline Beggs
Foto: Jacqueline Beggs

Veps er relativt altetende, men trenger mye proteiner for å fø opp larvene sine. Til dette bruker de i hovedsak andre insekter. I områder på New Zealand der det er mye veps kan de samle 8 kg insekter fra et areal på størrelse med en fotballbane hvert år. Siden de fleste insekter er ganske små og lette (tenk på vekta av en flue på hånda di), så må dette utgjøre et enormt antall individer. Edderkopper og larver ser ut til å være spesielt lette byttedyr for vepsen, og for noen arter (som sommerfuglen på bildet under) er det så godt som umulig å overleve i områder med mye veps.

Sommerfuglen Uresiphita polygonalis overlever ikke der det er for mye veps
Sommerfuglen Uresiphita polygonalis overlever ikke der det er for mye veps

I New Zealand er det spesielt mye veps i sydbøkeskoger (med bøk av slekta Nothofagus) med mye honningdugg. Vi kjenner honningdugg som det søte klisset bladlus bæsjer ut når de drikker sukkervann fra planter hele dagen. Dette er for så vidt tilfellet i New Zealands bøkeskoger også, men her er det skjoldlus (nære slektninger av bladlus) som sitter under barken på bøketrærne. Skjoldlusa har en tynn tråd fra rumpa som stikker ut gjennom barken og derfra drypper honningduggen ned. Denne klissete saften gjør at det vokser en svart muggsopp på trærnes bark, slik at stammene i sydbøkeskogen ser helt svarte ut. Det høres kanskje litt guffent ut, men effekten blir en slags stjernehimmel på hver bøkestamme når sollyset blinker i tusenvis av små honningdugg-dråper på svart bakgrunn.

Skjoldlusen skiller ut honningdugg gjennom en tråd fra rumpa
Skjoldlusen skiller ut honningdugg gjennom en tråd fra rumpa

 

Honningduggen skaper en stjernehimmel på trestammen
Honningduggen skaper en stjernehimmel på trestammen

Det blir en ganske idyllisk stemning, og hvis du i tillegg kan se for deg store, brunrøde papegøyer som slikker i seg honningduggen fra trestammene, så er bildet komplett. Papegøyen, som heter kaka (Nestor meridionalis), er en av New Zealands mange unike fugler. Den lever i New Zealands naturlige skoger (ikke i plantasjene av fremmede treslag) og sliter med å overleve på grunn av tap av levesteder, i tillegg til konkurranse og predasjon fra invaderende arter. Men når kakaen har tilgang på honningdugg med høyt sukkerinnhold går det bra. Da holder det å slikke honningdugg i et par timer for å få i seg dagens energibehov, og så har den god tid til å lete etter proteinrike billelarver den kan gi til ungene (som selvsagt må få sunn mat, ikke bare sukker).

Papegøyen kaka finnes bare på New Zealand. (Foto: Colourbox)
Papegøyen kaka finnes bare på New Zealand. (Foto: Colourbox)

Men problemene begynner når kakaen må konkurrere om honningduggen med tusenvis av invaderende stikkeveps. Det kan være opptil 370 veps per kvadratmeter trestamme med honningdugg, og vepsen i en bøkeskog kan spise opptil 340 liter honningdugg per hektar hvert år. I de fem månedene av året med mest veps spiser vepsen omtrent all honningduggen, kun 10% er igjen til kakaen. Dette skaper selvsagt problemer. I en skog der forskere fulgte med på kakaene i seks år var det omtrent ingen kakaer som klarte å fø opp ungene sine, og forskerne mente dette antagelig kom av at kakaene tapte i konkurransen med stikkevepsene.

Så det kan se svart ut. Myndigheter og miljøvernere i New Zealand kjemper en tung kamp mot invaderende arter som stikkevepsen. Og det er ikke lett å finne en enkel måte å bli kvitt vepsen. Forsøk med biologisk kontroll har vist seg å ha liten effekt. Men noen typer giftige åter virker lovende. Og heldigvis finnes det 1000-5000 kakaer i New Zealand fremdeles. Faktisk er det til og med kakaer i New Zealands hovedstad Wellington, blant annet i Zealandia som er et inngjerdet reservat nær byen der invaderende arter kan holdes i sjakk og muligens fjernes helt.

Zealandia er inngjerdet for å holde ute invaderende rotter, røyskatter, pungrotter m.fl.
Zealandia er inngjerdet for å holde ute invaderende rotter, røyskatter, pungrotter m.fl.

Så selv om vepsen her i Norge kan være irriterende, så hører den iallfall hjemme her og har sin rolle i naturen. Vepsen vår var her tross alt lenge før oss.

 

Les mer på vepseforsker Jacqueline Beggs sin egen blogg; https://aucklandecology.com/2015/04/17/vespula-wasps-inflict-widespread-economic-and-ecological-damage/

Kilder:

Beggs, J. (2001). The ecological consequences of social wasps (Vespula spp.) invading an ecosystem that has an abundant carbohydrate resource. Biological Conservation, 99(1), 17-28.

Beggs, J. R., & Wilson, P. R. (1991). The kaka Nestor meridionalis, a New Zealand parrot endangered by introduced wasps and mammals. Biological conservation, 56(1), 23-38.