Tekst: Anne Sverdrup-Thygeson, https://www.nmbu.no/go/annesverdrupthygeson

Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg april – måneden der sommeren blir til. Vårsola varmer, og kong vinter må gi tapt. Snø smelter og ting spirer. Humledronningen tumler ut av vinterdvalen og krever frokost, og neslesommerfuglen fra i fjor sprer sine slitte vinger nok en gang -  på leting etter nyspirt brennesle som kan bli hjem for neste generasjon.

Men det finnes en annen brytningstid, for lenge, lenge siden. Tidsperioden da insektene for første gang tok av som artsgruppe. Tidsperioden da de første skogene ble til. Vi snakker om den geologiske perioden devon, litt anonymt klemt inne mellom kjendisene kambrosilur (kambrium, ordovicium, silur – opphavet til de kalkrike områdene rundt Oslo) og karbon (selveste grunnlaget for vårt oljeavhengige samfunn, med all velstand og klimaendring det har gitt oss).

En gang før devon hadde de første planter og dyr klatret ut av havet og opp på tørt land. Og det første landdyret var faktisk ikke en dristig lungefisk, selv om vi i vår virveldyrfokuserte tilværelse kanskje tror det. Nei, det var så klart et småkryp, rettere sagt et leddyr – insektenes stamfar.

Hadde vi bare kunnet filme dette skjellsettende øyeblikket! Tenk deg hvilket ikonisk klipp det ville vært. «Et lite skritt for småkrypet, et gigantisk skritt for livet på jorda», liksom.

Men siden dette var lenge før både svart-hvitt TV og selfier, får vi nøye oss å følge insektenes gründere gjennom fossiler og fantasi. Altså: Noen år har gått siden det første eventyrlystne leddyret stakk hodet opp av havet og bestemte seg for å rømme hjemmefra. Evolusjonen har gått på høygir, og nå er det første insektet et faktum, uten fanfarer eller konfetti til å feire begivenheten.

Snarere bør du se for deg et temmelig goldt landskap, der små sneller, bregner og kråkefotaktige planter klorer seg fast i det beskjedne jordsmonnet. Og der, nede på bakken, innimellom det grønne, kan du se et lite seksbeint dyr med tre kroppsdeler og to små antenner. Det er klodens aller første insekt - som med små, men triumferende skritt marsjerer fram mot insektenes komplette dominans av kloden. I dag utgjør insekter over halvparten av alle kjente dyrearter, og de er vesentlige for helt sentrale økologiske funksjoner – som nedbrytning, pollinering, frøspredning og skadedyrkontroll.

Den tette samhørigheten mellom insekter og andre livsformer var vesentlig fra dag 1 på landjorda. Landplanter forbedret livsmuligheter for landdyr gjennom å øke oksygeninnholdet i atmosfæren og gi dyra noe å spise der oppe på det golde, steinete landet. Til gjengjeld forbedret smådyra livsmulighetene for plantene gjennom å resirkulere næringen i dødt plantevev og skape jordsmonn.

En viktig grunn til insektenes enorme suksess er at de kan fly. Akkurat hvordan vinger oppstod, er det flere teorier om, men antagelig skjedde det i devon. Det første kjente insektfossilet er av arten Rhyniognatha hirsti. Den dukker fram i tidlig devon, ca 400 millioner år tilbake, og har strukturer som kan tyde på at arten kunne fly. Men derom strides de lærde.

Men en ting er sikkert: Evnen til å kunne fly sikret insektene tilgang til noe helt unikt. Med vinger kunne sporebærende og næringsrike strukturer i toppen av plantene nås på en effektiv måte, og sultne, men jordbundne fiender kunne unngås.

Ingen andre kunne fly på den tiden. Fugler, flaggermus og flygeøgler hadde ikke engang begynt å tenke på å oppstå – de kommer mye, mye senere. Faktisk var insektene eneherskere i lufta i hele 150 millioner år.

Neste gang du synes et insekt er irriterende, tenk på at denne dyregruppen har vært på kloden siden lenge før dinosaurene.

Fra den forsiktige starten i devon har vi fått millioner av insektarter, vakre og viktige. Kanskje lagde ikke Rhyniognatha hirsti så mye rabalder. Men dens levetid, den geologiske tidsperioden devon, representerer utvilsomt en tid der noe nytt fikk feste. Noe smått men likevel stort, med krefter og evner - som langt overgår insektenes beskjedne kroppsstørrelse.

Jeg velger meg april
av Bjørnstjerne Bjørnson

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!