Tekst: Anne Sverdrup-Thygeson, https://www.nmbu.no/go/annesverdrupthygeson

Vi tenker på spyfluer som sykdomsspredere, men disse insektene kan faktisk også gjøre oss friske - ved å spise på våre infiserte sår. Det høres kanskje utrolig ut, men er faktisk gammelt nytt: Legendene forteller at Djengis Khan, den brutale mongolske krigføreren, alltid hadde en kjerre med fluelarver med seg på erobringstoktene. Larvene ble lagt på soldatenes sår, og fikk sårene til å gro bedre.

Slik larveterapi var også i bruk i Napoleonskrigene, den amerikanske borgerkrigen og første verdenskrig, med stor suksess. Kommersiell produksjon av antibiotika overtok etterhvert for larveterapi som behandlingsform, men i nyere tid har larveterapi igjen fått et oppsving. Det skyldes ikke minst multiresistente bakterier. Og larveterapi er enkelt, rimelig og det virker.

Larver av gullflue, Lucilia sericata, er de vanligste i bruk. Denne fluen finner du forøvrig over store deler av Norge. For medisinsk bruk er det viktig at larvene er sterile før de legges på såret. Det er vanlig å bruke en slags grovmasket tepose med larvene inni - slik sikrer man at larvene ikke stikker av, samtidig som de kan stikke hodet gjennom for å gjøre jobben sin. Og jobben, den er flerdelt. Larvene hemmer sårbakterienes vekst ved å produserer antibiotikalignende stoffer og stoffer som hever pH i såret. Dessuten spiser larvene rett og slett opp dødt sårvev og puss - de rører ikke det levende vevet rundt såret. I noen tilfeller har man også funnet at larvene produserer stoffer som fremmer vekst av nytt vev.

Det finnes også noen mer kreative forsøk på bruk av spyfluer i medisinsk sammenheng. Arthur Bryant levde i England på tidlig 1900-tall, og mente det var sunt og helsebringende å puste inn lukten av fluelarver. Bryant hadde tuberkulose, men var overbevist om at maggotene han dyrket til agn, holdt ham i live. Og han ville gjerne dele dette med andre syke. Hver sommer fikk Bryant, som kalte seg selv maggotkongen, tilsendt flere tonn med døde dyr, gjerne fra dyrehager. Disse lot han ligge utendørs til de var fullt av fluelarver. Fluelarvene ble så høstet og flyttet over til spesielle fat, som ble plassert innendørs i det Bryant kalte ‘maggotarier’. Dette var plankeskur der pasientene, innimellom alle fatene med stinkende kjøtt og larver, kunne hygge seg med å lese, spille kort eller få seg en hyggelig passiar…

Det er kanskje ingen som blir overrasket over å høre at dette var en forretningsidé som stinket, for å si det sånn. Lukten fra maggotkongens gård kunne kjennes flere kilometer unna, og han fikk liten vitenskapelig støtte for sitt syn. Selv om flere pasienter faktisk ga vitnesbyrd om forbedret helse etter et besøk blant råttent kjøtt og kravlende larver, ble innpusting av larvelukt aldri en kommersiell suksess.

Kanskje vil framtiden vise at maggotkongen likevel hadde rett. Nå finnes studier som tilsier at spyfluelarver faktisk skiller ut gasser som hemmer veksten til en slektning av tuberkulosebakterien, en ikke-sykdomsfremkallende variant som ofte brukes som testorganisme.

Larveterapi som sårbehandling er nok kommet for å bli, og kanskje er det ikke siste gang vi hører om larvegasser heller. I mellomtiden får de som fisker med levende agn og ikke sverger til meitemark, ta en ekstra dyp innpust over maggotboksen - for helsas skyld.

Kilder:

Foto øverst: Hudlegekontoret Moss. http://www.hudlegekontoret.no/var/storage/images-versioned/8438/1-eng-GB/larvebehandling_071_max.jpg

Foto nederst: U.S. Air Force photo/Master Sgt. Charlie Miller. https://media.defense.gov/2013/Sep/04/2000915757/-1/-1/0/130717-F-YH663-032.JPG

Alnaimat, S. 2011. A contribution to the study of biocontrol agents, apitherapy and other potential alternative to antibiotics. - Ph.D. thesis, University of Sheffield.

Wainwright, M., Laswd, A. & Alharbi, S. 2007. When maggot fumes cured tuberculosis. – Microbiologist, March 2007, s. 33-35.

Whitaker, I. S., Twine, C., Whitaker, M. J., Welck, M., Brown, C. S. & Shandall, A. 2007. Larval therapy from antiquity to the present day: mechanisms of action, clinical applications and future potential. - Postgraduate Medical Journal 83: 409-413. 10.1136/pgmj.2006.055905

Og hvis du ikke er skvetten, kan du se maggoter på jobb her: https://www.youtube.com/watch?v=6Xt6NWkgydM