Tekst: Anne Sverdrup-Thygeson, hjemmeside: https://www.nmbu.no/go/annesverdrupthygeson

Søndag kveld. Ingen har lyst til å lage middag, og vi vet ikke hva vi skal lage - i grunnen var vi vel ikke i stand til å tenke to hele dager fram da vi handlet på fredag ettermiddag, slitne etter en hektisk uke.

Den som var en gresshoppe i en sådan stund! Nærmere bestemt en Chlorobalius leucoviridis, en stor, lysegrønn løvgresshoppe i Australia. Den hadde fikset dette enkelt – og sørget for at maten ble levert på døra. Rykende fersk. Faktisk så fersk at den leverer seg selv.

Disse gresshoppene trenger bare rope på maten, så kommer den springende, rett i gapet på en søndagsmiddagssulten stakkar. Hva de roper? Tja, si det – det må være noe á la Romeos serenader under balkongen. Greia er at gresshoppene har lært seg å etterligner parringssignalet til en helt annen art – signalet til ei snerten sikadesnelle. Dermed kommer dumme hannsikader spaserende. De går mot lyden, men i stedet for en søt artsfrende møter de en sulten, og mye større, fiende. Og vips, søndagsmiddagen er sikret.

Løvgresshoppa nyter middagen, servert rykende fersk på døra. Foto hentet fra artikkelen, se kilder.

På forskerspråket kalles dette ‘aggressiv mimikry’ – altså at et rovdyr eller en parasitt imiterer signalet til en annen art, i den hensikt å utnytte mottakeren av signalet. Det finnes flere eksempler – ildfluen Photuris versicolor kan for eksempel etterligne hele 11 slektninger og gi seg ut for å være en parringsklar hunn av alle disse artene. Slik kan den bedagelig sitte og blinke, litt som et juletrelys med dårlig kontakt, og få maten til å komme til seg.

Enda rarere er bolaedderkoppenes hjemlevering. Disse edderkoppene spinner en snor med en klissete klump i enden, og svinger den rundt og rundt til den treffer en forbipasserende sommerfugl. Vips blir sommerfuglen, som alltid tilhører gruppen nattfly, halt inn som en fisk på kroken og pakket pent inn i silke - for å fortæres i fred og ro når natten er forbi. Dette jaktredskapet minner om bolas - to tunge kuler med en snor imellom, brukt av argentinske gauchos - motsvaret på Nord-Amerikas cowboys.

Men en ting er å være en gaucho til hest, og kaste bolas mot et dyr du forfølger. Noe ganske annet er å være en stillesittende edderkopp. Hva er egentlig sjansen for at en nattfly skal fly fordi, der du sitter stille og ser uskyldig ut, mens du svinger din bola? Lik null, omtrent.

Derfor har også edderkoppen funnet en måte å rope på maten på. Den roper med lukt. Bolas-edderkoppen har lært seg å etterligne de komplekse duftsignalene til hunn-nattfly av visse arter. Herr nattfly merker at det er kjærlighet i luften, og flyr nærmere og nærmere kilden til denne naturens versjon av femme fatale-parfyme… men ender sørgelig nok sin flørt i enden av en klissete edderkopp-jojo…

Ah, hvilke muligheter som finnes i småkrypenes rike! Der er det bare å rope på mat, med lyd, lys eller lukt, og de lekreste retter dekker seg selv på bordet foran deg.

Ok, vi kan rope på mat, vi mennesker også. Jammen godt vi har telefon og take away-sjapper med utkjøring. Det ble sushi fra Strømmen på oss i kveld.

En bolaedderkopp svinger sitt fangstredskap og roper på mat - ved hjelp av duftsignaler. Foto fra http://www.taratara.com.mx/uploads/1/8/0/0/18005635/6138008_orig.png

Kilder:

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2615208/

http://spiderbytes.org /2015/03/17/bolas-spiders-masters-of-deception/