Møkkabillemenn (og damer) rydder opp

Skrevet av Tone Birkemoe. (Bilde på forsiden: Wikimedia Commons, lisens: CC BY-SA 2.0 DE)

Og tordivel’n ville tel flugua fri. Pirion! «Å, vil du vara kjærringa mi», piri mitt mitt parian, dan diri ditt ditt darian, dan pirion!

Vi har akkurat lagt Valentins-dagen bak oss og denne kjærlighetshistorien fra Alf Prøysen er derfor høyaktuell. Et odde par som finner lykken sammen. Vakkert. Alf Prøysen kunne sin biologi og sangen forteller videre om hvor forskjellige disser to turtelduene er. Tordivelen vandrer i åkrene og flua flyr til kongens bord. Det siste gjør flua «høy på pæra». Alf Prøysen var opptatt av at alle mennesker egentlig er like. Og kanskje var det derfor han valgte nettopp en tordivel og en flue i sangen sin? For dette merkelige kjæresteparet har faktisk en felles bakgrunn; de vokser begge opp i dyremøkk. Først i voksenlivet får de ulike muligheter. Sangen ender med bryllup der det hele startet- på en lort naturligvis.

Tordivelfar tar ansvar

Det er ikke lett å se for seg hvordan et bille-fluebarn ville blitt, eller hvordan en fluemor og en tordivelfar skulle samarbeidet om barna. Fluemor legger sine egg på overflaten av møkka, gjerne over hundre i slengen, og gjør deretter som hun vil. Ingen barnepass der i gården. En tordivelfar eller tordivelmor derimot tar ansvar. Under møkka graver de 30-50 cm ned i bakken. En lang gang, med mange siderom. Deretter henter de møkk og fyller rommene. Dette skal bli barnekamre, og ett egg legges i hvert rom. Her har de små tordivelbarna det de trenger fram til de blir voksne.

Både flua og tordivelen lever av møkk. Og de er slettes ikke alene. Det finnes et helt «ryddekorps» der ute som graver ned og spiser opp avføringen til større dyr. Og det er bra, for det kan bli mye møkk. En ku produserer for eksempel omkring 9 tonn avføring i året om vi regner det i tørrvekt.

Da kuene kom til Australia

Da europeerne kom til Australia tok de etter hvert med seg kveg. Det var så fine beiteområder der borte, som skapt for kveg. Eller? Det gikk ikke helt som planlagt. De store møkkmengdene forsvant nemlig aldri slik de gjorde i Europa. Kurukene tørket ut og ble liggende som en hinne på toppen av gresset. Faktisk ødela hver ku et område på størrelse med 4 tennisbaner i løpet av ett år. Beitemarkene var ikke lenger noe å skryte av.

Australia hadde pungdyr med tørr og fast møkk. Alle møkkinsektene som levde der var tilpasset nettopp denne maten og kvegets rennende avføring ville de ikke ha noe av. Fravær av møkk-gravende og omsorgsfulle billeforeldre  ga Australia et gigantisk møkk-problem. Løsningen ble import av biller. En hærskare av små møkkamenn og -damer ble fraktet over havet. Og billene skuffet ikke. De gjorde jobben og gresset kunne igjen vokse.

Hurra for møkkabillemenn og -damer!

I nyere tid har forskere forsøkt å sette en prislapp på hva møkk-gravingstjenesten betyr i kroner og øre. På møkk etter beitende kveg, som senere skal bli til biffer, hadde gravetjenesten en verdi på 380 millioner dollar i året i USA i 2003. Det er ikke dårlig. Hva med et lite «hurra!» for møkkbiller som tar ansvar for barna sine? Det fortjener de. For den «møkkajobben» de gjør for oss er helt gratis.

Kilder:

Losey & Vaughan (2006) The economic value of ecologial services provided by insects. Bioscience. 56, 311-323