Moskus = slåttehumle?

Slåttehumle. (Foto: James K. Lindsey, Wikimedia Commons,<a href="https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Bombus.subterraneus.-.lindsey.jpg"> se bilderettigheter her</a>)
Slåttehumle. (Foto: James K. Lindsey, Wikimedia Commons, se bilderettigheter her)

av Rannveig M. Jacobsen

Hva har moskusene på Dovre og slåttehumle i England til felles?
De har begge relativt tjukk pels og trivelige tryner, men det som virkelig er unikt for disse to artene er at begge har dødd ut fra disse områdene før. For så å bli gjeninnført av folk.

Moskusen i Skandinavia døde ut under siste istid, men arten overlevde på Grønland og i Canada. Da man på 1900-tallet fant fossile rester etter moskus på Dovre, fikk noen idéen om å gjeninnføre moskus til Norge ved å hente dyr fra Grønland. Det ble gjort flere utsettingsforsøk før 21 moskuser satt ut i etterkrigstiden klarte seg og dannet grunnlaget for dagens stamme på 200-300 dyr. 

Slåttehumla i England var derimot et vanlig syn for bare 100 år siden. Men utpå 1900-tallet forsvant de i en forrykende fart, og 1988 var siste gang et individ ble observert; død i en fallfelle for biller. Den britiske humleeksperten Dave Goulson skylder på Hitler. Kanskje ville det skjedd uansett, men andre verdenskrig satte et enormt press på britisk matproduksjon. Jordbruket ble intensivert inntil det ekstreme, hver minste lille åkerlapp og hage skulle dyrkes opp. Storbritannia var jo isolert fra kontinentet og selvforsyning ble essensielt. I årene mellom 1939 og 1945 økte jordbruksarealet i Storbritannia med 80 prosent, mens 98 prosent av de blomsterrike slåtteengene i lavlandet forsvant. Åkrene ble store, åkerkanter og åkerøyer med blomster forsvant. Og slåttehumlene forsvant. 

Frem til 2012. For i 2008 fikk Dave Goulson og noen andre humleeksperter en idé. Slåttehumler fantes fortsatt i Europa. Vi har ennå slåttehumler i Norge for eksempel, selv om de er trua. I Sverige er den til og med relativt vanlig i enkelte områder. Derfor tenkte Dave & co at det var på tide med «Return of the short-haired bumblebee!», som slåttehumla (Bombus subterraneus) heter i Storbritannia. Men før det kunne skje måtte de jobbe hardt for å lage mer blomsterrike områder i England, slik at ikke historien skulle gjenta seg med nok en utdøelse. De fikk med seg lokale bønder og skapte et stort engasjement som resulterte i 500 hektar med blomsterrike områder (1 hektar er ca like stor som en fotballbane) innen 2011. Dette førte til at humler som var sjeldne i resten av Storbritannia og ikke hadde blitt sett i området på lenge dukket opp helt av seg selv. 

Slåttehumle i Norge. Foto: Arnstein Staverløkk, CC BY 3
Slåttehumle i Norge. Foto: Arnstein Staverløkk, CC BY 3


Dermed virket det klart for den store testen; gjeninnføring av slåttehumle. Humledronninger ble fanget fra en sterk bestand i Sverige, og i mai 2012 ble 51 friske dronninger sluppet løs i Dungeness naturreservat i Kent. I 2013 ble prosjektet fulgt opp, og 49 nye dronninger fra Sverige ble sluppet løs i Kent. I juli samme år ble 7 arbeidere observert, som betyr at det var slåttehumlebol i området. I 2014 og 2015 ble flere nye dronninger sluppet løs og arbeidere ble observert utpå sommeren. 

Om slåttehumlebolene klarer seg godt nok til å produsere nye dronninger, og om disse dronningene overlever vinteren, det vet ikke britene. Foreløpig har ingen sett slåttehumledronninger på våren, altså før utsettingene. Men det trenger ikke bety at de ikke er der, for sjansen for å observere dem er ganske liten, siden de får spre seg så langt de vil fra utsettingstedet. Hvis man vil ha stor sannsynlighet for å fange et sjeldent insekt må man som regel fange veldig mange insekter, og for å gjøre det må man som regel bruke feller som dreper insektene. Og det er ikke særlig aktuelt i dette tilfellet.

Men prosjektet fortsetter, med utsetting av flere dronninger fra Sveriges livskraftige bestand (slåttehumla er ikke en gang rødlistet i Sverige lenger) og promotering av et blomsterrikt jordbruk. Uansett hvordan det går med slåttehumlene i Kent så har prosjektet hatt store positive effekter for ville humler og bier. Per 2015 hadde det blomsterrike arealet økt til 850 hektar, mens kratthumle og enghumle hadde vendt tilbake til området etter å ha vært borte i henholdsvis 10 år og 25 år. 

Disse utsettingene er kanskje mest et resultat av menneskelig nostalgi og sans for trivelige tryner, og man bør absolutt ikke sette ut arter i hytt og pine, men bivirkningene kan være at folk blir mer interessert, engasjert og glad i naturen rundt oss. Og det tror jeg er noe av det viktigste for miljøvern. Og for folk.   

Kilder:
«A Sting in the Tale» av Dave Goulson (bok)
http://www.bumblebeereintroduction.org/ 
http://www.rspb.org.uk/whatwedo/projects/details.aspx?id=299380 
http://www.miljostatus.no/Tema/Naturmangfold/Arter/Moskus/