Oregano. Den står der så uskyldig og stille på i glasset på krydderhylla di. Eller som planten bergmynte i terrakottakrukken på verandaen, sommerstid. Et grønt dryss på pizzaen. Ostesmørbrødets følgesvenn. En intens aroma; et hint av sol og sørlige himmelstrøk.

Hvem skulle tro at denne grønne urten er involvert i en dramatisk kamp, et skikkelig intrigespill, der både mektige allianser, forkledning og falskhet er viktige ingredienser?

La meg introdusere de tre stridende parter: oregano – en grønn urt (Origanum vulgare, strengt tatt kalt bergmynte på norsk, men la oss bruke det mer kjente kryddernavnet her), timianblåvingen – en vakker sommerfugl, og til sist en eitermaur.

Det hele starter fredelig.

Se for deg en solfylt tørrbakke i det nordlige Italia. Du rusler sakte oppover den sørvendte skråningen, gjennom lav urterike vegetasjon. Krydderduften slår imot deg; en sterk ange av oregano, timian, merian.

Fortellingen starter nettopp med en oreganoplante. Den kjenner noe kile rundt røttene – det er en gjeng eitermaur som har funnet det for godt å lage reiret sitt ved plantens røtter. I blant nafser de av noen smårøtter under arbeidets gang. Det er ikke gunstig for planten, som svarer på nafsingen med å øke produksjonen av Carvacrol, et forsvarsstoff mot insekter. Fascinerende nok er det nettopp dette stoffet vi mennesker setter slik pris på – det er Carvacrol som gir oregano den tunge, sterke krydderduften. De fleste maur, derimot, tåler ikke denne insektgiften, men akkurat disse eitermaurene har lært seg å takle stoffet, og holder stand der nede rundt røttene.

Det er nå det begynner å bli spennende. Virkelig spennende. For hjelpen mot maurene dukker opp fra ukjent hold – fra luften. Hevneren kommer i form av en sommerfugl med vinger blå som en flik av den vakreste sommerhimmel. Det er Phengaris (Maculinea) arion – timianblåvinge – som på engelsk lyder navnet ‘Lagre Blue Butterfly’. Sommerfuglen har oppfattet plantens SOS, i form av et slags rop på duftspråket. Og selv om sommerfuglen har et utseende som er en dronning verdig, har hun noen temmelig skitne triks på lur – triks som på snedig vis BÅDE sikrer artens overlevelse OG får fjernet maurene som kiler rundt oregano-plantens røtter.

Blåvinge-sommerfuglen legger sine egg på planten. De først to ukene spiser larvene på planten – det er prisen den må betale. For snart skal det bli en annen dans…

I løpet av disse to ukene har nemlig sommerfugllarven produsert en forkledning som ville fått en undercover-agent til å sikle av misunnelse. Her snakker vi ikke løsbart og ny hårfarge, for denne forkledningen gjelder ikke først og fremst utseende. Syn er ikke så viktig for maur. Det er derimot lukt. Derfor kler sommerfugllarven seg i en besnærende kappe av maurdufter, prikk lik duften til maurlarvene som bor under blomsten.

Så kommer et kritisk øyeblikk: Larven slipper taket i planten og lar seg falle til bakken.

En intetanende eitermaur kommer tassende forbi, på vei hjem fra evinnelige matsankingsrunder. Den stopper, sniffer med antennene… - Neimen i all verden, her ligger jo et av larvebarna fra tuen min! Det er best jeg tar henne med hjem til tryggheten under bakken, – og dermed sleper mauren den storvokste sommerfugllarven forsiktig i de kraftige kjevene, helt inn i tuens mørke indre.

Vel inne i tuen blir sommerfugllarven adoptert av alle maurmammaene i tuen. Til tross for at den skiller seg fra maurbarna både i størrelse og i farge, blir den pusset og stelt og matet med oppgulpet næring av de voksne arbeidermaurene, like samvittighetsfullt som de passer på reirets egne barn.

Men for sommerfugllarven, som skal legge på seg med flere hundre prosent før den sier takk for seg, holder det ikke med resirkulert sukkervann. Når adoptivmor snur ryggen til, kaster den glupske sommerfugllarven seg over reirets beholdning av maurlarver. I tillegg til luktforkledningen etterligner sommerfugllarven også lydene som maurdronningen lager, en slags bankende sang. Forskerne tror det får arbeidermaurene til å tro at sommerfugllarven er et maurindivid med høy rang – noe som gjør at ingen griper inn når larven herjer som verst.

Til slutt har sommerfugllarven mer eller mindre jafset i seg hele kolonien. Oreganoplanten får atter fred rundt sine røtter, og sommerfuglen kan forpuppe seg. Uten oppfostring i et maurrede av rett slag, har sommerfuglen ingen mulighet til å få fram nye generasjoner.

Ut på våren klekker sommerfuglpuppen til en ny timianblåvinge, som flyr ut på leting etter nye sterktduftende oreganoplanter i nød. Som finurlig nok, på samme tid, betyr nye muligheter for å lure et nytt sett med naive maur til den særdeles utakknemlige jobben det er å være blåvinge-adoptivmor.

Tenk at det kan ligge så mye dramatikk bak et grønt pizzadryss.

Vil du lese mer:

Om oreganoens ‘duft-nødrop’ og de tre deltakerne i striden: http://rspb.royalsocietypublishing.org/content/282/1811/20151111

Om blåvingenes evne til å forkle seg med lyd:  https://www.hindawi.com/journals/psyche/2012/725237/#B42