Osp, en delikatesse!

Larve av Saperda perforata - fotograf Anne Sverdrup-Thygeson
Larve av Saperda perforata - fotograf Anne Sverdrup-Thygeson

Av Rannveig M. Jacobsen

«Meget er forskjellig – men det er utenpå» gjelder faktisk ikke for trærne! Noen trær har hard ved, noen trær har myk ved. Og slike forskjeller betyr noe for alle artene som vil bo i trærne når de dør.

Det er faktisk en hel gjeng insekter og sopp som spiser døde trær, som vi har nevnt i tidligere blogginnlegg. Levende trær forsvarer seg, men døde trær er en bankett for sultne insekter! Derfor gir død ved mat og hus til tusenvis av vedlevende arter. Men insektene ser ikke skogen for bare trær. Ulike arter har sine yndlingstreslag, og noen treslag er mer populære enn andre.

Eik er mange arters favoritt, særlig hule eiker, men eik har en sørlig utbredelse og finnes ikke lenger nord i Norge enn Trøndelag. Osp er derimot et såkalt borealt (nordlig) løvtre som finnes i hele Norge, slik som bjørk, selje og rogn. Av de boreale treslagene er det flest sjeldne vedlevende arter tilknyttet osp, som har 165 rødlista arter, mens bjørk på andreplass har «bare» 145 arter. Totalt vet vi om rundt 1000 arter som bruker død ved av osp. For eksempel bruker alle våre sju hakkespetter døde ospetrær til reirhull. Og der hakkespettene lager reirhull får nye hullrugere plass etterpå – når hakkespettene er ferdige med hullene. Og maten er ferdig servert – rett utenfor døra – i form av alle insektlarvene som bor i døde trær.

Rusticoclytus rusticus gnag på ospestamme i nordmarka - fotograf Rannveig M. Jacobsen
Rusticoclytus rusticus gnag på ospestamme i nordmarka - fotograf Rannveig M. Jacobsen

Både hakkespettene og insektene liker ospa veldig godt fordi den har så myk ved. Det er lettere både å hakke og gnage i myk ved. I tillegg liker insektene vekstsonen mellom barken og veden – her er det fullt av deilig næring! Du kan se gnagesporene etter dem på innsiden av barken eller i overflaten av døde, barkløse trær. Disse gangene kan være så karakteristiske at man kan kjenne igjen artene på gnagene: Ospetømmerbukk (Rusticoclytus rusticus) gnager for eksempel 5 millimeter brede ganger, mens ospesmalpraktbille (Agrilus suvorovi) gnager 2 millimeter brede ganger. Bever, elg og hare setter også pris på det næringsrike kambiet i ospa. Noen steder er beitepresset fra elg faktisk så stort at få osper får vokst opp.

Men ospa kan ikke bevares slik vi ofte prøver å ta vare på natur; ved å sette av et naturreservat og si at det skal få stå i fred. Det blir for kjedelig, ospa trenger nemlig litt spenning i hverdagen, litt forstyrrelser i skogen. Den er en pionerart som er tidlig ute etter en skogbrann eller et ras. Ospa vokser fort der det er ledig plass og satser på å spre seg videre før grana kommer. Det kan også gi insektene en liten utfordring når det gjelder å spre seg til neste osp, for den er ikke nødvendigvis i nærheten. Men noen av insektene virker som de er godt tilpasset disse avstandene; et studie der ferske ospestokker ble plassert i naturreservat og produksjonsskog viser iallfall at ospespesialistene finner frem uansett hvor ospestokkene står, mens det var større forskjell på hvilke generalister som dukket opp på stokkene avhengig av hvor de stod. Antagelig har evolusjonen utstyrt ospespesialistene blant insektene med kraftige flygemuskler og god luktesans.

Hvis du også har fått smaken på osp nå, så ta deg en tur til Østmarka utenfor Oslo, Trillemarka i Sigdal eller Steinknapp i Drangedal. Der kan du se fine ospemiljøer – og kanskje møter du en sjelden ospebille på din vei, som den vakre, knallrøde sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus).

Sinoberbille - fotograf Anne Sverdrup-Thygeson
Sinoberbille - fotograf Anne Sverdrup-Thygeson