Anne Sverdrup-Thygeson, professor NMBU https://www.nmbu.no/go/annesverdrupthygeson

Stortingsvalget handler om oss mennesker og våre verdivalg. Men gir vi vi nok oppmerksomhet til det grunnlaget vårt samfunn og vår velferd faktisk hviler på – naturen og alle artene som jobber for oss, hver dag?

I disse valgtider der debatten i blant går på tomgang, kan det være forfriskende med en ny vinkling. Hvordan ville det ta seg ut dersom artene som lever i landet vårt, skulle ta plass i Stortingssalen? La oss - som et tankeeksperiment - fordele stortingsmandater etter hvor mange arter det er i ulike artsgrupper i Norge. Ville de store, velkjente dyra vinne valget da? Eller kanskje trærne?

Nei, slett ikke. For det er ikke våre nærmeste slektninger, pattedyra - som ulv og elg - som monner på den lange lista over Norges 43 705 arter. Om artsmangfoldet fikk bestemme i Norge, ville vi sett nye og uvante mønstre på Stortinget:

De små og lite synlige artsgruppene ville gjøre rent bord. De upopulære, men uhyre viktige insektene ville alene få 43% av mandatene. Legger vi til edderkopper, krepsdyr, snegler og andre i hovedsak små kryp, har vi allerede delt ut mer enn to tredeler av stolsetene i den ærverdige stortingssalen. Neste gruppe ut ville være sopp – kantareller, kjuker, kvistlav og andre arter med svak trynefaktor blant folk flest. Sopp og lav tar like fullt nesten en femdel av mandatene, før planter, trær og moser får sine tolv prosent.

Hva blir så igjen til det de fleste av oss nok tenker på som ‘ordentlige’ arter – ulv og elg, torsk og laks, kjøttmeisa som snart dukker opp på fuglebrettet igjen? Ikke stort. Selv om vi mennesker går sammen med alle de andre virveldyrarter i Norge, ikke bare pattedyr, fugl og fisk, men også slanger og frosk, ville vi havne godt under sperregrensa – vi utgjør kun to små prosent av artsmangfoldet.

Lar vi så vår stemmegiving reflektere de usynlige og stemmeløse artenes interesser? Av moralske hensyn, fordi vi mener vi bør forsøke å verne mest mulig av landets unike mangfold, eller rett og slett fordi vi trenger disse artene framover?

For det er artene som er grunnlaget for alle tjenestene vi får fra naturen. Og de strever nå, slik vi forvalter landet. Et ekspertutvalg som la fram en rapport om disse økosystemtjenestene for fire år siden, mente den viktigste trusselen mot norske økosystem er måten vi bruker arealene våre på. Nedbygging, urbanisering, intensivering i landbruk og skogbruk. Ni av ti arter som står i fare for å dø ut fra landet vårt, trues av nettopp endret arealbruk. Her må vi endre måten vi tenker og handler på - om vi fortsatt vil ha drahjelp av artene og deres tjenester de neste hundreåra.

Kloden er en helhet, med tålegrenser på flere felt. Arealbruk og artsendringer er to slike tålegrenser. Klimaendringer er en annen. Vi må jobbe på flere felt samtidig, også her til lands - for Norge er som kjent et land i verden, slik en tidligere statsminister påpekte på syttitallet.

I et langt tidsperspektiv vil nok livet på jorda klare seg, på et eller annet vis. Gi kloden 65 millioner år, og det meste vil være annerledes...

Men vi mennesker har ikke tidsperspektiv i millionklassen. Om vi ønsker å sikre gode liv og rike muligheter for oss selv og de neste generasjonene etter oss, må vi ta inn over oss at hensyn til natur og arter ikke er luksus, men en grunnleggende premiss for våre liv og vår velferd.

Godt valg!