Tekst: Tone Birkemoe, NMBU

Lørdagsgodt. Hmm, får du noen assosiasjoner? Hos oss mumses det stjernemix, sjokolade, lakris og mye mer. Sukkeret, selve kjernen til vår glede, stammer fra sukkerrike planter. Det har blitt utvunnet på fabrikker, lastet opp på trailer, tog eller båt og blitt omdannet til herlige slikkerier i en godterifabrikk, før det til slutt havnet på bordet vårt en lørdagskveld.

Men det foregår en annen og usynlig sukkertransport rett utenfor døra vår. Mens du sitter på jobb eller slapper av på sofaen vandrer milliarder av maur rundt i skog og eng. Fra tua, til nærmeste matservering og tilbake. Om og om igjen. Litt mat hver gang, og til sammen metter de milliarder med sultne maurbarn som ligger og venter på mat fra tanter og andre fjerne kvinnelige slektninger.

Plantene er klodens sukkerprodusenter. Fra sollys og CO₂ i atmosfæren produseres sukker nok til å «brødfø» hele kloden, inkludert deg og meg. I vår produksjon av råsukker bruker vi sukkerrør og roer. Men maurene skaffer seg sukker fra planter med langt lavere sukkerinnhold. De bruker nemlig bladlus som mellomleverandør, eller sukkerproduksjonsfabrikk, om du vil. Disse små insektene kjenner du kanskje fra hageplanter der de sitter i stort antall og gjør plantene seige av sukkerkliss. For å høste av fabrikken legger maurene kjærlig sine antenner på en bladlusrumpe og vips får de hele sukkerdråper levert rett i munnen. Tilbake får bladlusene livvakttjeneste: for ikke vil maurene godta at noen tukler med «sukker-kveget» deres.

En av de morsomme ting vi gjør sammen med studenter på NMBUs feltkurs er å beregne hvor mye sukker maur kan hente fra ett spesielt tre via bladlus i løpet av en sommer. Tallene varierer naturligvis, med antall maur, treet størrelse og målenøyaktighet, men vi ender alltid opp et sted i kiloklassen; i år var tallet 10 kg. Og dette selv om hver enkelt maur sjelden får med seg mer enn 0.001 gram per tur.

Det er ikke bare studenter som koser seg med å regne. Noen forskere har regnet ut at maurene i en enkelt tue kan sette til livs mellom 13 og 16 kg sukker per år. Og det er mange tuer i granskogen. På et område litt større enn enn gressmatta på Ullevål stadion (1 hektar) kan det være opptil 20 stykker. Og maurene som bor der kan sette til livs et sukkerposetårn på høyde med en 14-etasjes høyblokk årlig - om vi stabler posene på høykant. Ikke dårlig sett i lys av insektenes relative beskjedne størrelse.

Maurene, som vandrer tilsynelatende hvileløst frem og tilbake, har sukker som hverdagskost. Det er derfor høytidsstund hver gang de får tak i en skikkelig insektbiff. Maurbarna drømmer nok også om sommerfugllarver og gresshopper på lørdagskvelden. Dem om det. Vi vil ha sukker, og det i flest mulig former, smaker og fasonger.

Kilder: Wood ant ecology and conservation. Cambridge University Press 2016