Ungdomsspretthaler er ikke som voksne spretthaler
Av Tone Birkemoe, Lina A. Widenfalk, Jan Bengtsson og Hans Petter Leinaas. Forsidefoto: Shutterstock
Spretthaler er insektenes bittesmå, vingeløse slektninger. Med en lengde vanligvis på under en halv centimeter blir de fort oversett. Men la deg ikke lure; det kan finnes flere hundre tusen eksemplarer av dem per kvadratmeter. Og her snakker vi dyr av betydning. Dyr som kan regulere soppvekst og resirkulering av næringsstoffer. Som bestemmer hvor raskt et bjørketre eller en liten furu kan vokse.
Noen spretthaler liker seg best i grupper
Hver og en spretthale lever sitt liv som du og jeg. De fleste er individualister, men en art, som på latin heter Hypogastrura socialis, lever mesteparten av livet i grupper på mange hundre tusen individer. Når de skal skifte hud, noe alle spretthaler må gjøre med jevne mellomrom, ligger hele gruppen stille samtidig. De spiser i flokk, vandrer i flokk og formerer seg innad i flokken. Og de «snakker» sammen via lukter de selv lager (såkalte feromoner). Bare på vinteren splitter kolonien med H. socialis opp; da tar de – hver for seg - en hoppetur på snøen fram til flekker der snøen har smeltet. Da kjenner vi dem som snølopper.
Blant de næreste slektningene til H. socialis finnes det også andre arter som har tendens til å klumpe seg sammen i grupper. Også disse «snakker» sammen ved hjelp av lukt, men de er mye mindre koordinerte enn H. socialis. De aller fleste spretthalearter har derimot liten trang til å henge i grupper. De sprer seg rundt mer eller mindre uavhengig av hverandre.
Engang sosial – alltid sosial?
Men hva betyr denne adferden for hvordan disse dyrene er fordelt utover i terrenget? Akkurat dette har vi forsøkt å belyse med et studie av to spretthalearter på Svalbard. Den ene arten hører med til den sosiale slekten Hypogastrura, og den andre arten hører med til en lite sosial slekt. Vår hypotese var: engang sosial – alltid sosial. Det vil si at en art med trang til å samle seg i grupper vil gjøre dette uavhengig av alder. En art fra en mindre sosial slekt vil bare klumpe seg sammen når de skal pare seg - eller som nyklekte barn rett utifra eggklasene. Vi sammenlignet vår mulige sosiale art – Hypogastrura tullbergi – med den allestedsnærværende og tallrike Folsomia quadrioculata uten kjente sosiale tendenser - fra nyklekt til voksen.
Akkurat som vi hadde forventet var Hypogastrura-individene å finne klumpet sammen hele livet. Folsomia derimot, var kun klumpet sammen som voksen og nyklekte barn.
Ungdomsspretthaler kan ha andre behov enn voksne spretthaler
Hvorfor er akkurat dette viktig? Vel det er så lett å glemme at barn er ulike foreldrene. Og ofte når vi studerer små arter glemmer vi alderen til de individene vi ser på. Vi antar at tendensen til å leve i grupper gjelder generelt. Men nå har vi vist at det ikke nødvendigvis er slik– om vi ikke snakker om arter med sosiale tilbøyeligheter. Så, for å ikke trekke gale konklusjoner om hvor en art holder til og hvorfor, bør vi også skille insektenes små slektninger inn i aldersgrupper. Slik vi alltid gjør for elefanter, løver, hjortedyr og frosk.
Løfter vi blikket opp fra vårt lille jordsamfunn, er det viktig å huske på at rollen til en art ofte avhenger av alder; rumpetroll skraper alger på overflater, mens voksne frosk lever av fluer og meitemark. Som barn er frosk viktig mat for rovinsekter, mens som voksne ender de oftere opp som fuglemat. Noen spretthaler endrer også matønske med alder og hvem vet, kanskje har deres fiender, som rovmidd, biller og fugl, et ønske om å spise mat av en bestemt størrelse. Da blir konsekvensene av spretthalenes fordeling i terrenget plutselig av en helt annen betydning. Og alder slettes ikke så uvesentlig.