Tekst: Anne Sverdrup-Thygeson, https://www.nmbu.no/go/annesverdrupthygeson

Med jevne mellomrom dukker det opp skrekkoppslag om kjempeveps i Norge. Men hvilke veps snakker vi om, og er det noe å bekymre seg for? Og visste du at noen veps kan lage en super-sportsdrikk som skal gjøre deg mer utholdende?

La oss først klargjøre hvilke veps vi snakker om - se for deg at vi inviterer de sosiale stikkevepsene på et slags slektstreff – og begrenser oss til de artene vi i blant kommer i klinsj med:

Først kommer vår vanlige stikkeveps surrende, den vi alle kjenner. Den som blir innpåsliten når vi setter fram syltetøyet til vaflene på terrassen, særlig på sensommeren. Her snakker vi i virkeligheten om flere forskjellige arter, hvorav tysk veps (Vespula germanica) og jordveps (Vespula vulgaris) er de vi oftest støter på rundt hushjørnene. Disse stikkevepsene har arbeidere som er et par centimeter lange på det meste.

Så har vi geithams (Vespa crabro), også kalt europeisk geithams. Den er en hel del større enn en vanlig stikkeveps, arbeiderne kan være opptil 2.4 cm lange. Den var regnet som utdødd fra Norge, men dukket opp igjen i 2007. Stor, men fredeligere rundt mennesker enn stikkevepsen, om du ikke aktivt går inn for å irritere.

En nyinnflyttet europeer, av omtrent samme størrelse som vår geithams, kan kanskje ta turen til slektsstevnet vårt. Dette er asiatisk geithams (Vespa velutina), som er innført til Europa fra Asia. Asiatisk geithams har spredd seg til en rekke land på kontinentet, og er nylig også funnet i Storbritannia. Så langt er den ikke funnet i Norge.

Vi kunne også invitert en skikkelig storvokst vepsekusine til festen, japansk kjempeveps (Vespa mandarinia). Nå snakker vi monsterveps: Med arbeidere på opptil 4.5 cm og dronning på opptil 5,5 cm – det er som bredden på VISA-kortet ditt. Som en overtrent veps på anabole steroider, med andre ord. Kanskje like greit at hun ikke kan komme på vepse-slektsstevnet vårt - denne arten finnes nemlig kun i sørøst-Asia – ikke i Norge, ikke i Europa.

Den japanske kjempevepsen er iblant brysom for mennesker, dersom vi tramper for nær bolet dens. Årlig dør 30-40 japanere av stikkene. Med en solid brodd på lengde med en korktavle-tegnestift kjenner du det visstnok godt om denne skulle finne på å stikke. Men giften er ikke spesielt farlig, selv om mengden er større enn for en vanlig stikkeveps. Likevel er det først og fremst når man blir stukket av mange individer at folk kan stryke med. Et studie av 15 sykehusinnleggelser i Japan viste at de som døde av stikk fra den japanske kjempevepsen i snitt hadde 79 stikk, mens de overlevende hadde 28.

Og når man tenker på at Japan har 127 millioner innbyggere, er ikke 40 dødsfall av veps så mye som det høres ut som – i Norge dør årlig 1-2 personer av allergisk reaksjon på vepsestikk, og vi har bare en tjuefemdel av Japans befolkning.

Det største problemet med både asiatisk geithams og japansk kjempeveps er kanskje at de er glad i honningbier. Når en speiderveps har oppdaget en kube og hentet sine søstre, kan en håndfull kjempeveps gjøre kål på en hel bikube på et blunk – sjekk National Geographic videoen her.

Derfor er ikke den innførte asiatiske geithamsen populær blant birøktere i Europa. Heller ikke blant birøktere i Japan, fordi man der har innført den europeiske honningbien – som lager mer honning enn den hjemmehørende honningbien (Apis cerana japonica). Men om den er dårligere på å lage honning, er den innfødte japanske honningbien bedre på å forsvare seg – antagelig fordi de har levd sammen med sultne kjempeveps i lang tid. Når en speiderveps på biejakt stikker nesen inn i kuben til den japanske honningbien, strømmer biene til fra alle kanter og danner en tett ball rundt inntrengeren. De vibrerer vingene så raskt at temperaturen inne i ballen, der vepsen er fanget, stiger og blir for høy for vepsen. Ved 47 grader celsius dør vepsen, rett og slett. Enkelt, men effektivt.

Men, slik det ofte er om man ser nøyere etter, også plagsomme dyr er nyttige. Vår hjemlige veps hjelper til med plantenes pollinering, jafser skadedyr vi ikke vil ha for mange av, og utgjør mat til vepsevåk og en rekke andre arter.

Den japanske kjempevepsen er også en viktig predator, og i tillegg produserer larvene dens et stoff som har fått status som et slags vidundermiddel for utholdenhet og bedre prestasjoner i sport. Du får kjøpt sportsdrikker med vepselarveekstrakt i Japan, og lignende produkter har også slått an i USA.

Det har seg nemlig slik at voksne veps ikke kan spise fast protein – de har bare en sugemunn som de bruker til å slurpe i seg det flytende innholdet i byttet sitt. Det betyr at når den asiatiske kjempevepsen sliter i stykker honningbier eller andre insekter i høyt tempo, kan den ikke tygge dem i seg. I stedet flyr den hjem til bolet og mater kjøttklumpene til larvene, som har tyggemunner og kan knaske i vei. I bytte for kjøttklumpene gulper larvene så opp en slags gelé, som de voksne slurper i seg. Foruten karbohydrater inneholder denne naturlige super-sportsdrikken 17 viktige aminosyrer, og forskere oppdaget at innholdet var avgjørende for de voksne vepsenes utholdenhet (de kan fly i ti mil om dagen, med en fart på 40 km/t…).

Derfra var veien kort til å framstille et kommersielt produkt, ment for mennesker. Særlig etter at maratonløperen Naoko Takahashi vant olympisk gull i Sydney i 2000 og lot vepseekstraktet får mye av æren, har dette tatt av. Hvorvidt vitnesbyrd og vitenskapelige studier holder vann, skal ikke jeg vurdere her, men uansett:

Mitt forslag er at vi dropper tøys og tull om ondsinnede vepsemonstre med supergiftige stikk som gir hudskader på størrelse med kulehull, og holder oss til de nøkterne fakta:

• hverken asiatisk geithams eller japansk kjempeveps er påvist i Norge
• den norske geithamsen, som er betydelig større enn stikkevepsen, er sjelden og dessuten konfliktsky
• vanlige stikkeveps er innpåslitne og brysomme primært på sensommeren. Kjøp et insektnett til å ha over maten, og skjenk opp brusen i et glass i stedet for å drikke av boks, så reduserer du muligheten for ufrivillig nærkontakt
• veps, både store og små, fyller viktige roller i økosystemene og hjelper oss med skadedyrkontroll og pollinering – og kanskje også med bedre tider på marathon…