OL-fakkelens ukjente historie, og min rolle i den
Publikum på Lillehammer skulle bare visst at deres skjebne var i mine hender, da OL-fakkelen skulle tennes i 1994.
Sist uke har vært preget av mimring fra 25 år tilbake, da Norge arrangerte OL på Lillehammer og Samaranch erklærte i ettertid «Best vinter Olympics ever», det var Compact Games, Lillyhammer og en bråte med Norske medaljer og en skikkelig feiring, vi var i ekstase! Vi bygde anlegg som brukes enda i dag, 25 år etter.
Den Norske dugnadsånden før og under lekene var på sitt beste og mange vill delta for vise frem vårt land og Lillehammer for hele verden, i hvert fall der man driver med vintersport.
En rekke dueller utspant seg i skiløypene og –bakkene og vi fikk mange nye helter som Dæhli, Ulvang, Aamodt, Kjus, Bredesen, Koss, Hattestad, Alsgaard og stafettene på ski, både kvinner og menn - you name it! Det flommet over av medaljer og suksesser. Hele Kongefamilien var tilstede og deltok i denne folkefesten.
Det var jo Kronprinsen som tok imot håndfakkelen etter Stein Grubens dristige skihopp med fakkel og tente OL-fakkelen i Hoppbakken. I reprisen på dette ble jeg sittende å se på TV med min egen mimring. Det er vel knapt noen som vet at jeg var involvert i OL-fakkelen i 1993/1994, bortsett fra nærmeste familie som sikkert har glemt det.
Det hadde seg slik at jeg har arbeidet med forbrenning (og utslipp til miljø) i flere år og endte opp med å ta Doktorgrad på store flammer relatert til sikkerhet på sokkelen og de store flammene (Flares) hvor gassen ble brent av i sikkerhetssystemer den gang.
I den forbindelse gjorde jeg mange forsøk i laboratoriet på små flammer og større flammer ute på branntestområdet på Værnes flyplass. En viktig del av denne forskningen var varmestråling og det mest spennende jeg opplevde var å dra ut på Oseberg-feltet i 1988 og som da var nylig startet opp, og varmestrålingen var meget stor til folkene som jobbet på plattformen og til konstruksjoner og dette skapte store utfordringer, mitt oppdrag var å måle denne varmestrålingen og se hva som kunne gjøres for å redusere denne. Så, hva har dette med OL på Lillehammer å gjøre?
Jo, da man skulle bestemme seg for å lage OL-flammen og konstruksjonen rundt den så inviterte LOOC (Lillehammer Olympic Committee) en rekke arkitekter og kunstnere til en konkurranse om den nye konstruksjonen. For å se konstruksjonen i sammenheng med OL-flammen på toppen av konstruksjonen. Så jeg ble invitert til å si noe om «flammebildet», hvordan kan en flamme se ut? Det var første gang jeg holdt et slikt foredrag og det var krevende å formidle min kunnskap om flammer til kunstnere og arkitekter. Jeg forsøkte å formidle at de kunne forholde seg til ulike typer flammer; gule, blåe, tynne og høye flammer, små og mer brede flammer etc. Så her er det mange muligheter. Dette var på våren i 1993.
Høsten 1993 var jeg i Danmark på den gang Risø Forskningsinstitusjon i Roskilde og mottok flere forslag til konstruksjoner på Faks! Men det var heldigvis ikke mitt ansvar å beslutte hvilken konstruksjon som skulle brukes. Senere ble den konstruksjonen som ble besluttet bygget, bestemt skulle være på hopp-arenaen. Compact Games!
Så da ble jeg på nytt kontaktet fordi man lurte på hvor langt man måtte plassere sitteplassene fra tribunen fra fakkelen, dette var jo nettopp det jeg hadde kunnskap om. Så det ble en del dialoger frem og tilbake, og jeg må innrømme at jeg var ganske nervøs for det var jo mange prominente personer som skulle være tilstede der tett opp til OL-fakkelen. Ikke minst at Kronprins Håkon skulle tenne OL-fakkelen! Tenk om det ble for varmt! Tenk om folkene rundt måtte flytte seg – og flykte!
Det gikk da heldigvis helt fint og det oppstod ingen problemer! Tankene rundt disse spørsmålene dukket opp igjen da jeg så TV-programmet, min lille erfaring og bekymring druknet nok da suksessene strømmet mot oss og medaljene ble delt ut.
Tenk å bidra med forskning og kompetanse for at dette skulle gå bra!
Det var norsk dugnadsånd det, og at forskning kan være så anvendt og nyttig i en sammenheng jeg overhodet ikke hadde tenkt på. At forskning knyttet til sikkerhet på sokkelen skulle kunne anvendes til å gjøre OL-fakkelen på Lillehammer sikker for de som satt rundt og ikke ante noen ting om dette!