Ja – nå er vi tilbake etter en god juleferie og klare for flere blogginnlegg.

Vi er fortsatt opptatt av kroppsøvingsfaget, og i dag ønsker vi å diskutere læreres kompetanse innen kroppsøving. Nærmere bestemt – spiller det noen rolle om læreren har utdanning i det faget han eller hun underviser i?

I vår undersøkelse svarer i underkant av 4 av 10 lærere som underviser i kroppsøving at de ikke har utdanning innen kroppsøving. Sammenlignet med andre studier er tallet allikevel ganske lavt, da andre studier har vist at rundt 6 av 10 ikke har relevant utdanning.

Uavhengig av hva som er det rette tallet, ønsker vi å diskutere mulige konsekvenser det at   mange er ufaglærte kan ha for faget.

I en kronikk skrevet av fire nyutdannede kroppsøvingslærere fra Høgskolen i Bergen skriver de innledningsvis:

«Hei, mammaer og pappaer! Hadde dere godtatt at formingslæreren ble satt til å lære niendeklassingen deres matte? Hvorfor er det da greit at samfunnsfaglæreren har kroppsøvingsundervisningen?»

Sitatet ovenfor retter søkelys mot at det er en aksept (blant både lærere, skoleledere og foreldre?) for at kroppsøvingslæreren ikke nødvendigvis trenger fagkompetanse for å undervise i faget. En slik påstand fra vår side kan ses  i sammenheng med tidligere blogginnlegg der vi for eksempel har skrevet om at gym ses på «som en pause fra skolen». Hvem trenger vel kompetanse for å undervise i et pausefag?

Derimot, som vi har argumentert for tidligere er kroppsøving IKKE et pausefag, men et fag med læringsmål på lik linje med alle andre fag. Men som vår, og andre undersøkelser viser, er det altså mange som underviser i faget uten å ha utdanning. Vi frykter at dette har negative konsekvenser for elevene og faget. Vi har i andre innlegg problematisert ulike sider ved kroppsøvingsfaget, for eksempel at faget ser ut til å være et fag for de idrettsaktive, et fag på guttenes premisser og et fag der  aktivitet er viktigere enn læring. Vi har også vist at innholdet i faget ikke gjenspeiler den variasjonen som  læreplanen legger opp til, og at dette kan medføre at vurdering blir gitt på bakgrunn av et smalt utvalg av aktiviteter og arbeidsmåter.

Oppsummert finner vi at elevene i vår undersøkelse møter et fag som ikke imøtekommer deler av læreplanens intensjoner. Det kan tyde på at faget har stått lenge på stedet hvil tross for stadig nye læreplaner er blitt implementert i skolen. Et betimelig spørsmål å stille er: Kan vi forvente at ufaglærte bidra til å endre status quo?

Vår klare mening er at det  er særdeles viktig at ikke den pågående fagfornyelsen i regi av Udir blir nok en papirreform, men at praksis utvikles ved hver enkelt skole. For at dette skal bli en realitet, trengs kompetente og utviklingsorienterte kroppsøvingslærere som kan lede utviklingsarbeidet ved sine skoler.

Vi sier ikke at kompetanse innen et fag alltid er ensbetydende med kvalitet, ei heller at alle ufaglærte er ubrukelige, men vi håper og tror at utdanning faktisk utgjør en forskjell.