Inkluderende kroppsøving: Det handler om respekt!

(Foto på framsiden: Knut Westlie)

Blogginnlegget denne gangen kommer fra New Zealand. To av forskerne i gruppa har vært på et forskningsopphold finansiert av EU-programmet HORIZON-2020.  Sammen med kollegaer fra Sverige og Zealand var vi på jakt etter gode eksempler på undervisning i kroppsøving som inkluderer alle elever på en likeverdig måte.

Historien vi nå vil fortelle er fra en stor skole med over 2000 elever i en bydel i Aukland med store sosioøkonomiske utfordringer. De fleste elevene ved skolen har bakgrunn fra Stillehavsøyene eller tilhører urbefolkningsgruppen Mãori. Det betyr at flere klasser er «non-white», som de kaller det der. Da vi ankom skolen var vi spente på om dette ville bli en dag der vi kom til å observere disiplinproblemer, drop-out fra timene og høyrøstede autoritære lærere. Det skulle vise seg at våre fordommer ble gjort til skamme.

I løpet av dagen fikk vi følge en lærer som hadde 10. klasse i kroppsøving. En sammensatt gjeng jenter og gutter fra ulike nasjonaliteter. Ved oppstart av timen kom en stor og kraftig Mãori -gutt i klassen bort til læreren. Vi kan kalle ham «Warren»: «Sir, sir, I have a note for you here», sa han. Lappen var en legeattest som fritok ham fra å delta i gymtimen. Klassen var inne i en 9 ukers periode der de jobbet med ulike relasjonskompetanser, og de hadde selv bestemt at de skulle fokusere på kommunikasjon, ledelse, teamarbeid og fair-play. Denne timen brukte de leken «Capture the flag» (som også blir mye brukt i kroppsøving i Norge) for å fremme relasjonskompetansen gjennom lagarbeid. Ganske raskt så vi at læreren inkluderte Warren som «assistent» i timen. Mens læreren samlet klassen, gikk gjennom mål for timen og hadde en innledende samtale med dem om de fire fokusområdene, var Warren i gang med å merke banen. Han la for dagen en stor innsats slik at banen skulle bli fin, at det var lik avstand mellom konusene, at linjene ble rette og at banehalvdelene ble like store.

Da timen begynte vekslet læreren mellom å veilede lagene og å fordele nye ansvarsområder til Warren. Snart overtok Warren fløyta som dommer. Til å begynne med var han veldig forsiktig, men ble stadig oppmuntret, fikk ros og veiledning av lærer. Under pauser i spillet samlet læreren lagene rundt seg til veiledning, og de satt alle sammen på gulvet. Kommunikasjonen mellom lærer og elever foregikk hele tiden rolig og med lave stemmer. Alle elevene fikk slippe til i samtalen rundt taktiske disposisjoner i spillet. 

Warrens ansvarsoppgaver ble også utvidet i løpet av timen ettersom han lyktes bedre og bedre som veiledende dommer. I slutten av timen var han faktisk «assisterende coach» for det ene laget. Det var fascinerende å se hvordan Warrens kroppsspråk endret seg i løpet av timen. Fra å framstå som en litt sky og innesluttet gutt, åpnet han seg både kroppslig og verbalt. Han gav oppmuntrende tilrop, blåste i fløyta, smilte og spøkte med både lærer og medelever.

Som forskere prøvde vi selvsagt å gå inn i møte med skolen, læreren og elevene med et åpent blikk, men det er på det rene at våre forforståelser var med oss. Det vi opplevde denne dagen var nok ikke det vi hadde forventet på en multikulturell skole i et distrikt i Auckland med store sosiale problemer. Vi erfarte at elevene viste en stolthet og respekt; for seg sjøl, hverandre, skolen sin, faget og læreren. Ikke én gang hevet læreren stemmen. Han trengte ikke, fordi han over tid hadde bygd opp en relasjon med elevene basert på gjensidig respekt og involvering. Han viste oss et personlig engasjement i møte med elevene sine, han var strukturert, godt forberedt, spøkte og lo sammen med dem. Som han sa etter timen: «Mitt mål er å aldri skrike til disse ungdommene. De skal ikke behøve å frykte meg. Er det noe de får nok av så er det voksne som skriker, og det som verre er».

Da Warren hadde gitt «high five» med oss skandinaviske forskere, og forlatt gymsalen smilende med en lett slentrende og tilfreds gange, fortalte læreren oss at Warren og tre andre gutter i klassen var under oppsyn av politiet. De hadde vært utvist fra skolen for gjengkriminalitet.

«Når jeg får etablert et personlig autoritetsforhold med dem og vist at jeg har tro på dem, vil de gjerne vise at de kan. De får en mulighet til å vise hva de kan og blir stolte av seg selv og skolen sin. Det handler om respekt», avsluttet læreren.

Som forskere har møtet med denne skolen, læreren og Warren gitt oss mer innsikt i hvordan lagspill bygd på elevinvolvering og inkludering kan brukes som en læringsarena for relasjonskompetanse og samarbeid i kroppsøving. Vi synes imidlertid at det viktigste vi har lært gjennom å observere og snakke med denne læreren, er hvordan han møtte alle sine elever med respekt, en respekt alle elever, uansett hvor man bor i verden, bør få oppleve.