Stortinget har vedtatt at det skal innføres en time fysisk aktivitet om dagen for alle elever på 1.-10.trinn.

– Hurra! sier medlem av i helse- og omsorgskomiteen og på Stortinget i et intervju til NRK.

Men er det grunn til å rope hurra? Som kroppsøvingsforskere har vi kunnskap som gjør at vi er kritiske til vedtaket.

Kroppsøving har vært en læreplanfestet skolefag i mange tiår. Det er et fag hvor elevene skal lære. I tidligere blogginnlegg fra vår nasjonale kartleggingsstudie har vi vist at kroppsøving er et fag mange elever liker, samtidig som det er en del utfordringer knyttet til faget. Selv i et skolefag hvor det stilles krav til kvalifiserte lærere er det altså ting å ta tak. I det pågående arbeidet med å utvikle ny læreplan i norsk skole, legges det opp til at både lærere, forskere og andre med meninger om faget kan bidra. Dette for å sikre at både forsknings- og erfaringsbasert kunnskap legges til grunn for den nye læreplanen.

Hva ligger så til grunn for vedtaket om en times fysisk aktivitet? For oss ser det i alle fall ikke ut til å være tuftet på forskning. Vi vet for lite om hvilken effekt slike tiltak har. Styret i Nettverk for forskning på kroppsøving og idrettsfag har nettopp problematisert dette i artikkelen «Kroppsøving blir redusert til ‘fysisk aktivitet’ – debatten uteblir». Hovedbudskapet i artikkelen er at man istedenfor å innføre pliktige fysisk aktivitetstiltak, bør prioritere å jobbe med god læring i kroppsøvingsfaget. Nettverket mener også at tiltaket har et klart «ovenfra og ned»-perspektiv» hvor eksterne «eksperter» blir hyret inn for fronte tiltaket. De etterlyser et «nedenfra og opp» perspektiv hvor læreren profesjons- og fagkompetanse blir anerkjent og brukt.

Gjennom dette innlegget ønsker vi å bidra til at debatten som etterlyses tas før vi roper «Hurra!».