Skrevet av Cornelis Horn Evensen, Arkitekt/ urbanist i NIKU

Forfatteren Italo Calvino beskriver i sin bok Usynlige byer en rekke merkverdige steder som Marco Polo reiser gjennom på sine ferder mellom Italia og Asia. Et av disse er den svevende byen. Den har seg selv som fundament, der den er løsrevet fra grunnen under. Den svever hvor den vil, uten kontekst, og ender stadig opp med å henge over de merkeligste steder, der det ikke er noen logikk at det finnes en by. Over en åker, på fjellet, eller den forviller seg ut over havet. Den følger vinden. For å komme seg til og fra, må innbyggerne utføre halsbrekkende øvelser der de kaster seg på taustigene som henger under byen. Noen ganger ramler de av, eller må gi opp å komme seg på.

Denne beskrivelsen passer bemerkelsesverdig godt til tettstedene i Knut Schreiners beskrivelse av Norges estetiske katastrofer i NRKs Ytring 22. august, der han snakker om han og Hans Olav Brenners barndoms mark. Tettstedene utenfor Oslo, langs Riksvei 4 oppover mot Gjøvik. Her vokser Coop-byggene opp som store skoesker, fotgjengerne må snirkle seg rundt rundkjøringene som er bygget for å få bilene gjennom stedene, og den gamle bebyggelsen rives for fote for å få plass til alt dette. Schreiner trekker fram Drammen som et eksempel på en by som faktisk har fått det til – den har gått fra å være et uattraktivt til et attraktivt sted.

Schreiner refererer til Kunsthistoriker Daniel Johansens kronikk for NRK Trøndelag Norske tettsteder, en nasjonal tragedie 11. august. Han igjen svarer Erling Dokk Holm i Dagens Næringsliv tidligere i måneden, som snakker om tettsteders behov for å skape attraktivitet ut i fra næringsmessige parametere. Johansen mener byene må ha mer enn gunstige forhold for kapital, kreativitet og kompetanse som Dokk Holm skriver, og trekker fram Førde som eksempelet på byen uten attraktivitet.

Igjen, et sted uten forankring til stedet der det ligger. Også Johansen mener at tettsteder som får det til, som Ringebu, gjør dette fordi de tar vare på og kultiverer elementer som binder bebyggelsen til stedet, og stedets historie. Johansen antyder at beboerne selv kan være en av årsakene til de sjelløse byenes sjelløshet.

Hva er en attraktiv by?

Johansen har delvis rett i at innbyggerne til en viss grad har seg selv å takke for sitt sted. Det er kommunestyrepolitikerne som gjør vedtakene om utbygging, og bortsett fra de gangene overordnede myndigheter setter foten ned av en eller annen grunn, har kommunen på stedet suveren råderett over hva som bygges eller ikke.

Den vanlige kvinne og mann i gata har mer medbestemmelse enn bare hvert fjerde år for å kunne mene noe om hvem som sitter i kommunale styrende organer og gjør vedtakene. Planloven fastsetter minst tre runder der berørte parter omkring et planprosjekt kan mene noe, og to runder for byggesaken som kommer når det i sin tur blir tid for forskalingsarbeidene.

De som gjør selve vedtaket, er imidlertid politikerne i kommunen. Men de gjør ikke dette kun på grunnlag av egen oppfatning og innspill fra befolkningen. Administrasjonen i kommunen, byråkratene, har også noe å si. De forbereder sakene; de innhenter beslutningsgrunnlagene, utreder fordeler og ulemper for alle berørte, og tegner for en stor del planforslagene. Ikke i alle tilfeller riktignok, ofte har en forslagstiller til en plan som fremmes til behandling selv tegnet planen. Dette gjelder store aktører, offentlige (vegvesenet, jernbaneverket, forsvaret eller lignende) eller store private utbyggere.

Dette er en komplisert prosess. Tungen må holdes rett i munnen for de som tar avgjørelsen, men også for de som skal mene noe om prosjektene. Det handler alltid om en rekke faktorer: Miljøhensyn, trafikkmengder, økonomi, og en lang eller kort rekke flere ting.

En av disse er hensynet til historien - kulturminnene.

Igjen er det viktig med beslutningsgrunnlaget. Dette innebærer ikke bare å vite noe om stedet og hva som er viktig å vise fram av dets historie, men også å ha tanker om hvordan å gå inn i framtiden med fortiden som relevant bagasje. Intet menneske beveger seg framover uten å ha med fortiden. Dette gjelder også menneskets følelsesmessige tilknytning til stedet.

Alle steder er i kontinuerlig utvikling. Akkurat som at alle mennesker beveger seg mentalt, i dag mer enn noen gang ellers med alle meninger og informasjon som deles og gjør oss alle klokere. På samme måte beveger stedene seg med oss inn i fremtiden. Endringer er uunngåelige, en del av hverdagen. I dette ligger ikke nødvendigvis en utslettelse av det gamle. Nettopp som i menneskets utvikling handler det om å gjøre et valg ovenfor det gamle. Det handler om å forkaste, modifisere eller beholde.

Her er det viktig at beslutningstakerne vet nok om hva de gjør, for å kunne gjøre de rette valg. Politikerne og beboerne på stedet må kjenne sitt steds historie. Dette er en selvforsterkende effekt: Jo mer det finnes av fysiske spor av historien på stedet, det være seg en gammel fabrikkbygning som nå brukes som kafe eller leiligheter, eller en helleristning langs turstien oppe i lia, jo mer vil beboerne kunne vite om stedet. De ser historien, de forholder seg til den hver dag.

Status på byene per i dag, NB!

I min tidligere stilling arbeidet jeg med NB!-registeret. Denne nettbaserte oversikten er en liste over verneverdige byområder i alle landets byer, administrert av Riksantikvaren. Listen er intet juridisk fredningsverktøy, men en oversikt ment til hjelp for kommuner, fylker og private, for å vise hvor den sentrale kulturminnemyndigheten kommer til å mene noe om verneverdige bymiljøer av nasjonal interesse.

Arbeidet med listen ga en oversikt over historisk viktige miljøer på nasjonalt nivå, men også en innsikt hva kommunen selv mener er av betydning for stedet deres – lokalt viktige bymiljøer. Det ga med andre ord en innsikt i hvilke steder hvor interessen for historien var viktig for politikerne (og dermed beboerne), og hvor denne interessen var mer laber.

De fleste steder er entusiasmen ovenfor sitt eget sted stor. Det er lettere å være entusiastisk hvis byen har en betydning ut over sitt eget omland, at det er et sted som er kjent over resten av landet. Her er det snakk om identitet utover - byen kan identifiseres av mennesker også utenbys fra. Ålesund med sin jugendbebyggelse fra gjenoppbyggingen etter storbrannen for et århundre siden, Tromsø med sin Ishavskatedral, Risør med sin hvite trehusbebyggelse.

Drammen, som både Schreiner og Johansen trekker fram, er en av de virkelig store suksesshistoriene. Som ikke bare har hatt en historie om en kontinuerlig historisk identitet å trekke med seg, men som faktisk snudde en negativ identitet til en positiv. Dette har også med en identitet knyttet til det å være historisk industriby, som gikk fra traust og negativ til stolt og positiv.

Hva må til? Forskning, bevisstgjøring

Byer som vil ha suksess, kan ikke bare ha en god næringslivspolitikk. De må få folk til å trives der - både de som allerede bor der, og de som skal ønskes velkommen som ressurs for stedet. For å få folk til å trives, trenges mange ting. At byen skaper identitetsfølelse hos beboerne skader ikke.

Det som gjør at identitetsfølelsen til brukerne, beboerne, øker, ser ut til å være stolthet over byen sin. Hva som gjør at denne utvikles, kan være mye. Men ut i fra den offentlige diskursen rundt byutvikling og bypolitikk rundt om i det ganske lands byer og tettsteder, bekrefter dette langt på vei at byer med tydelig forankring i sin historie oppfattes som stødige, gode steder å være.

Forankringen oppfattes lettere når historien er synlig, lett tilgjengelig. Gamlebyen du går gjennom hver dag, eller til og med bor i, gjør deg mer knyttet til den for hver gang du ser den. Du ser, hører, føler og kan lukte din historie. Dette er det viktig at de som tar beslutningene på stedet - politikerne, befolkningen, administrasjonen - vet og drar nytte av i den videre planleggingen av sin bys fremtid.